Mandag legger Regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett. Godbitene er alt servert i valgkampen. Nå kommer kuttene som gjør seg dårlig i en valgkamp. Noen av disse smaker dårlig.

Ett av disse rammer de yngste mottakerne av arbeidsavklaringspenger (AAP). Minstesatsen skal i følge VG kuttes fra 198.000 i året til 130.000. Dessuten vil Regjeringen avvikle ung ufør-tillegget i AAP for alle nye mottagere.

Slik skal det spares 119 millioner. Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) lover at hver eneste spart krone skal gå til å styrke NAVs oppfølging av unge mottakere av AAP. På papiret kan dette sikkert se fornuftig ut.

Målet må jo være at de som kan, kommer ut i inntektsgivende arbeid i stedet for å motta trygd. Problemet er at det er forskjell på teori og praksis. I dette tilfellet er forskjellen brutal.

Regjeringens forslag vil gi mottakerne nokså nøyaktig 10.000 i måneden å leve for etter at Skatteetaten har tatt sitt. I følge SIFO Oslo Met sitt referansebudsjett holder dette akkurat til mat, månedskort og andre variable kostnader, men ikke til husleie, lån og lignende.

Unge under 25 år som bor for seg sjøl, får altså ikke nok å leve for med de nye satsene. De har det trangt nok med dagens satser. De foreslåtte kuttene betyr drøyt 4.500 mindre utbetalt i måneden. De har ikke lenger mulighet til å bo for seg sjøl.

Kuttet rammer typisk unge som sliter med å være i jobb eller på skole på grunn av psykiske lidelser. Det er flott at statsråden ønsker å gjøre mer for å hjelpe disse ut i jobb. Det gir ikke bare bedre økonomisk handlerom og trygghet, men vil også ha stor betydning for opplevd livskvalitet, sjølfølelse og helse.

Slik innsats må imidlertid finansieres på andre måter enn å ta bort livsgrunnlaget til de som allerede har det vanskelig. Rekkefølgen er feil. Først må de få hjelp til å komme seg i jobb eller utdanning. Hjelpetiltakene må finansieres enten innenfor NAVs ordinære budsjetter eller ved å gi mer penger til NAV.

Regjeringens kutt smaker av gamle fordommer. Troen på at store grupper heller velger å leve på trygdeytelser enn å stå på egne bein fordi de vil ha det slik, er dårlig forankret i virkeligheten.

Du hjelper ikke folk som sitter hjemme i stedet for å gå på jobb med å ta fram dem muligheten til å ha et hjem.