Oljefondet har passert den magiske grensen på svimlende 10 000 milliarder kroner. Et tall så stort at det er omtrent umulig å forholde seg til. Og det stopper ikke der. Regjeringen legger til grunn at fondet vil fortsette å vokse med tre prosent i året, og at det i 2025 vil passere 12.000 milliarder kroner.

Dette skjer omtrent samtidig med at vi feirer at det er 50 år siden Ekofiskfeltet ble funnet i Nordsjøen. Ser en disse to hendelsene i sammenheng gir det oss noen viktige perspektiver på hvilken suksess den norske oljepolitikken har vært. En kombinasjon av en dose flaks, men ikke minst et knippe svært viktige politiske beslutninger, er det som ligger bak.

Daværende havrettsminister Jens Evensens imponerende arbeid med havretten var det som la grunnlaget. Det var Evensen som førte i pennen det som skulle bli den moderne havretten. FNs nye oppdeling av verdenshavene med en økonomisk sone på 200 nautiske mil som ga Norge rettigheter til ressursene i havet og på havbunnen i et område åtte ganger større enn fastlands-Norge.

Men ikke bare det. En kongstanke hos Evensen, og flere andre norske politikere, var at oljen, fisken og mineralene skulle eies av staten. Her skilte Norge seg fra flere andre land, deriblant Danmark, ved å si nei til å selge ut oljen som lå på havbunnen. Derfor fikk Phillips Petroleum nei da de i 1962 søkte staten om de som ble oppfattet som en eksklusiv rett til å lete etter olje i Nordsjøen. Betalingen Phillips den gang tilbød var 160 000 dollar i måneden. Mye penger for en fattig stat som Norge var den gangen.

I kjølvannet av oljevirksomheten kom oppbyggingen av leverandørindustrien langs hele Vestlandet. En industri som skapte nye arbeidsplasser der den tradisjonelle industrien innen møbel, konfeksjon og hermetikk gradvis ble bygget ned som følge av utenlandsk konkurranse.

Dette er perspektiver å ha med seg når avisforsidene er prydet med at oljefondet setter nye rekorder. På statsbudsjettet neste år kan hver og en av oss glede oss over at 243,6 milliarder kroner på budsjettet er hentet fra oljefondet. Det forteller litt om hvilket velferdsnivået vi kan tillate oss fordi vi hadde flaks og fant olje, men også for at vi hadde politikere som på det tidspunktet det skjedde skjønte at inntektene fra denne virksomheten måtte sikres på statens hånd.