Norsk skole har godt av å bli målt i internasjonale undersøkelser. Slik får vi vite hvordan den hevder seg sammenlignet med andre. Målt mot de beste får vi også noe å strekke oss etter, og noen å lære av.

Derfor er det nyttig å delta i slike undersøkelser, blant annet Pisa-undersøkelsen. Der fikk vi resultatene i forrige uke. De viser at norsk skole gjør det bra, men de viser også at vi har noe å strekke oss etter – på det denne undersøkelsen måler.

De som hevder at disse undersøkelsene er verdiløse og at vi bør droppe å delta i dem, er derfor på ville veger.

Når årets undersøkelse viser at hver fjerde gutt ligger under kritisk grense for å kunne delta i jobb og videre utdanning, bør alarmklokkene ringe. Da må vi ta grep.

Begynner vi å henge etter andre land på disse undersøkelsene, må vi også gå grundig inn og analysere årsakene. Derfor er Pisa, Timss og tilsvarende tester viktige verktøy i norsk skolepolitikk.

Det betyr ikke at verken Pisa-undersøkelsen gir oss alle svar vi trenger. Den omfattende testingen og målingen av norske skoleelevers prestasjoner har vært gjenstand for en stor debatt de senere årene. Det er det god grunn til. Ukritisk bruk av resultatene fra disse undersøkelsene kan være farlig.

For disse undersøkelsene er ingen eksakt vitenskap. Grundige analyser av hva som ligger bak forskjellene i skoleprestasjoner mellom de ulike landene er helt avgjørende for å forstå hva resultatene forteller.

I bunn for både Pisa, Timss og tilsvarende tester ligger også ulike metodevalg som har betydning for resultatene. Derfor er det også blant skoleforskere uenighet om verdien av undersøkelsene. Enda viktigere er det å være klar over testenes begrensninger i hva de måler og hva de ikke forteller oss om norsk skole.

Ensidig bruk av målbare kriterier som grunnlag for utvikling, gir et begrenset grunnlag. Det gjelder for skolen, slik det også gjelder for helsevesenet, politiet og andre sektorer. Spør du bare etter det som kan måles, vil du nærmest automatisk få mindre av det som ikke kan måles.

Slik vil vi få en mangelfull og haltende utvikling, for det er ikke slik at det som ikke kan måles ikke er verdifullt. Det er ikke bare tomme ord når vi sier at skolen skal utvikle det hele mennesket. Når vi skal bygge et godt samfunn er det minst like viktig som prestasjoner.