Helse Møre og Romsdal er alt ett av helseforetakene som har færrest sengeposter i psykiatrien. Skal det kuttes mer nå, bør det ha en god forklaring.

En forklaring som utelukkende sier at det er nødvendig å spare mer penger, er det vanskelig å forsvare. Helsetilbudet innen rus og psykiatri skal styrkes, ikke svekkes.

Det må også vise igjen når Helse Møre og Romsdal svinger sparekniven.

Klinikk for rus og psykiatri i helseforetaket står trolig foran nye kuttrunder. Det kan blant annet ramme alderspsykiatrisk sengepost på Sunnmøre. Fylkesleder Eva-Brit Langva i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) reagerer sterkt på dette, og det er forståelig.

Kutt i antallet heldøgnsplasser i det psykiske helsevernet for voksne er ikke noe nytt. Senest i fjor ble sengeposten ved det distriktspsykiatriske senteret på Sjøholt lagt ned og flyttet til Ålesund som et resultat av innsparingskrav.

Slike kutt har samtidig vært en del av en villet og styrt utvikling. Nasjonalt har det de siste 20 årene vært en reduksjon på rundt 50 prosent. Målet har vært å få færre innleggelser og behandle flere på poliklinikker og med ambulante team.

En slik omstilling kan være fornuftig så lenge det gir et bedre tilbud til pasientene. Forutsetningen er imidlertid at nye og bedre tilbud bygges opp minst like raskt som gamle avvikles.

Det kan stilles spørsmål ved om det alltid skjer. Den norske legeforenings ressursgruppe for rus og psykiatri hevdet i fjor at det motsatte er tilfelle i deler av voksenpsykiatrien. De mener at spesielt tilbudet til alvorlig sjuke voksne er blitt svekket og mer fragmentert som følge av for stor nedlegging av heldøgnsplasser.

Utfordringene er ikke helt parallelle for alderspsykiatrien, men prinsippet er det samme. Pasientene her er en svært sårbar gruppe med sammensatte lidelser, og behovet for spesialisert kompetanse er stort.

For å sikre kvaliteten på tjenestene er det derfor viktig at ting skjer i rett rekkefølge. I bunn bør det også ligge en klar definisjon av hva som er en nødvendig døgnkapasitet.

Omstilling er nødvendig. Et blikk tilbake i psykiatriens historie forteller det tydelig. Hensynet til pasientene må likevel komme først, og faglige argumenter må komme foran de økonomiske.

Da er det mulig å skape ro og trygghet rundt omstillingen. En altfor skarpslipt sparekniv gjør det ikke.