Stien opp til Sukkertoppen i Ålesund er et sørgelig eksempel på hvordan økt friluftsaktivitet kan påføre naturen store slitasjeskader. De senere årene har det blitt et stadig breiere sår i vegetasjonen på deler av strekningen mot toppen.

Derfor er det viktig at det nå kommer et initiativ til at noe blir gjort. Bedre tilrettelegging, for eksempel ved steinsetting av deler av stien, vil redusere skadene. Samtidig blir Sukkertoppen bevart som det enestående turmålet og utkikkspunktet fjellet er for både besøkende og fastboende.

Ekstra gledelig er det at det nå blir lagt opp til en brei mobilisering av frivillige. Nettopp i slike prosjekter er det viktig at det er frivilligheten som tar løftet i samarbeid med kommunen og grunneierne.

Sukkertoppen er ikke det eneste fjellet som har fått merke toppturbølgen de senere årene. Samtidig som det har vært et ønske fra myndighetene om å tilrettelegge for økt friluftsliv, har slitasjen økt på populære turområder.

Tidligere var dette først og fremst et problem i særlig sårbar natur og for svært populære turmål som Besseggen. De senere årene har problemet også blitt stort på lett tilgjengelige turmål nær befolkningstette områder.

Slik økt bruk gir behov for både en mer aktiv forvaltning og tilrettelegging.

Løsningene på konflikten mellom bruk og bevaring kan blant annet være tydeligere merking eller steinsetting av stier, særlig gjennom bløtt terreng. Slik kan man begrense slitasjen uten å legge begrensninger på bruk.

Både brukere, kommunen, Sunnmøre friluftsråd, lokalbefolkning og grunneiere på Hessa har vært enige om at stiene opp mot Sukkertoppen må utbedres. Det er et godt grunnlag for å få en løsning. Nå gjelder det å forene disse kreftene.

I mars blir dette tema for et folkemøte. Her er også representanter for Godøy IL invitert. Turstiene opp mot Storhornet på Godøyfjellet er et godt eksempel på hvordan slik tilrettelegging kan gjøres i frivillig regi, i dette tilfelle med idrettslaget i spissen.

Og det er nettopp slik disse utfordringene bør løses. Kommunen og andre offentlige organer har et ansvar for å tilrettelegge for friluftsliv, men det betyr ikke at tilrettelegging må skje i offentlig regi.

Samarbeid og samspill, der frivilligheten bokstavelig talt tar det tyngste løftet, er gjerne nøkkelen til å få dette til.