Fiskekvotene er i løpet av de siste tiårene samlet på færre hender, fartøyene har blitt større og fangsten har blitt landet på færre steder.

Lønnsomheten i mesteparten av flåten har blitt bedre. Så har noen kystsamfunn tapt på denne utviklinga. Noen har vunnet.

Riksrevisjonen retter i en ny rapport kritikk mot hvordan utviklinga har vært styrt. Den hevder at flere av endringene ikke har vært godt nok konsekvensutredet.

Det siste er alvorlig. Ingen kan likevel påstå at Stortinget har handlet i blinde.

Når det i sin tid ble gitt åpning for ulike varianter av kjøp og salg av kvoter, behøvde man ikke å være rakettforsker for å se at ressursene med det ble samlet på færre hender. Å samle kvoter på færre fartøy for å øke lønnsomheten, gir en slik konsekvens.

Dette kjenner riksrevisor Per-Kristian Foss godt til. Det var under Kjell Magne Bondeviks andre regjering dette startet. Der satt Foss som finansminister og partikollega Svein Ludvigsen som fiskeriminister.

Færre og større fartøy, forbedret teknologi har økt lønnsomheten for nesten alle fartøygrupper. En bieffekt er at landingene skjer på færre steder. Noen kystsamfunn taper på dette. Andre vinner.

Heller ikke dette burde komme som lyn fra klar himmel, verken for Stortinget, regjeringen eller forvaltningen. Tvert imot er dette langt på veg en logisk konsekvens.

For de økonomisk viktige torskefiskeriene handler dette først og fremst om økt regional konsentrasjon, ikke at landingene har blitt flyttet fra Nord-Norge til Sør-Norge. For ringnot har blant annet Sunnmøre styrket sin posisjon, mens de to nordligste fylkene har fått svekket en allerede svak stilling.

I all hovedsak snakker vi likevel om en sentralisering innad i regioner, ikke ulikt den samfunns- og befolkningsutvikling vi ser ellers. Regionale sentra styrker seg, mens utkantene i utkantene svekkes.

Sjølsagt er dette uheldig for små kystsamfunn som mister arbeidsplasser og risikerer fraflytting om de ikke klarer å lokke til seg nye.

I lys av dette får mange distriktspolitiske festtaler en hul klang.

Kritikken for manglende konsekvensutredning er det derfor grunn til å ta på alvor. Det må gi grunnlag for læring og forbedring.

Politikere som sier de ikke visste, kan likevel ikke skylde på dette.

Få fiskeripolitiske kursendringer har vært like grundig belyst gjennom den offentlige debatten enn endringene i kvotesystemet.