Kunnskapsministeren er bekymret over for store forskjeller i Skole-Norge. Stengingen og gjenåpningen av skolene under koronapandemien gjorde dette ekstra synlig, mener hun.

En slik uro er et godt utgangspunkt, for det er fortsatt mye som trengs å gjøres noe med i skolen.

Målet må sjølsagt være at alle skal ha et likeverdig skoletilbud, uavhengig av bosted. Slik er det ikke i dag, tross at dette lenge har vært en av grunnsteinene i norsk skolepolitikk.

Fullstendig likhet vil vi aldri kunne oppnå, men vi skal ikke tolerere store forskjeller. Det skal altså ikke være slik at noen får en dårligere start enn andre, bare fordi de bor i «feil» bydel eller kommune.

Norsk skole er god. Man kan derfor godt si at norske barn er heldige og bor i «rett» land. Forskjellene mellom de beste og de mindre gode skolene er likevel for store.

Kunnskapsminister Guri Melby (V) sier, i et intervju med NRK, like godt at en del skoler og kommuner ikke er like dyktige som andre.

Hun kan ha mye rett, men er farlig langt unna en løsning på problemet dersom hun stopper der, uten å stille spørsmål ved hvorfor det er slik, og hva man kan gjøre med det.

For det er ikke slik at det sitter en masse lærere, rektorer og kommunepolitikere rundt omkring i landet og gjør en dårligere jobb enn andre fordi de ikke vil gjøre det bedre. Alle vil sjølsagt det aller beste for «sine» barn. Eventuelle unntak fra dette er i tilfelle svært, svært få.

Derfor holder det ikke å peke på denne forskjellen i dyktighet som en forklaring, og be de som ikke er i front faglig, digitalt eller økonomisk om å skjerpe seg.

Vi veit mye om hva som skaper forskjellene mellom skoler. Demografiske, geografiske og sosiale forskjeller, økonomi og tilgang på kvalifiserte lærere forklarer noe.

Mye av det som skaper forskjellene, faller også utenfor skolepolitikernes pult. Skolen er ikke årsaken til alle forskjellene, og har heller ikke løsningen aleine.

Utjevning av slike forskjeller er likevel en av skolepolitikkens viktigste oppgaver.

Når vi til tross for langvarig innsats likevel ikke når målet, men tvert imot ser at skolen både reproduserer og forsterker geografiske og sosiale forskjeller, må vi være villig til å tenke nytt og mer målretta.

Kommunenes inntektssystem fanger ikke godt nok opp alle slike forskjeller. Det gjør heller ikke generelle, allmenne satsinger på nye læreplaner eller kompetanseløft for lærerne.

Mer målretta tiltak der det trengs mest er derfor nødvendig, sjøl om det skulle bety mer øremerking og mindre lokalt sjølstyre.