Ni år er gått siden terroren rammet Norge, og 77 menneskeliv ble brutalt ble revet vekk som ofre for terroristens våpen. Minnet om denne bekmørke juli-fredagen er fremdeles et verkende sår.

Aller mest for de overlevende og de etterlatte, som for alltid vil bære med seg traumatiske opplevelser og meningsløse tap.

22. juli er samtidig en viktig dag i vårt nasjonale minne, et minne om da terror rev fra oss tryggheten og blottla ondskapen midt blant oss.

I koronapandemiens skygge blir det i dag en annerledes markering enn før, med færre mennesker samlet og fravær av omsorgen fra varmende klemmer. Likevel er det viktig at vi markerer dagen, sjøl etter ni år.

Vi har gått videre etter terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet i 2011, men vi må aldri glemme. Tankegodset til terroristen er ennå høyst levende.

Senest ved angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum i august i fjor, fikk vi et skremmende bevis på dette. Voldsforherligende, høyreekstrem propaganda er tilgjengelig i stort omfang på digitale plattformer, og det slår ut i hat og vold.

Politiets sikkerhetstjeneste peker i sin seneste trusselvurdering på fare for terror utført av enkeltpersoner, motivert både av høyreekstrem og ekstrem islamistisk ideologi.

Disse ideologiske ytterpunktene har ikke mange tilhengere, men de forsterker hverandre. Ekstremistene rettferdiggjør sin eksistens og sine handlinger ut fra konstruerte fiendebilder, som deler menneskene inn i dem og oss.

En slik retorikk finner dessverre gjenklang hos flere enn ekstremistene.

Ideologier som bygger på hat, fiendtlighet, rasisme eller religiøs fanatisme oppstår ikke i et vakuum, men finner sitt ekko i en splittende retorikk som brer seg lenger ut, i samfunnsdebatten, på sosiale medier og i form av hatmeldinger og hets mot enkeltpersoner.

Det som splitter heller enn å samle får stadig nytt fotfeste, også blant folk som absolutt ikke deler ekstremistenes verdensbilde.

For ni år siden samlet folk seg i rosetog, i sorg, solidaritet og med et inderlig ønske om å fordrive radikal ideologi, rasisme og hat med samhold og kjærlighet.

Denne verdikampen står vi fortsatt i. Vi har ikke klart å ta noe endelig oppgjør med ekstremismen som truer de verdiene vårt demokrati og samfunn bygger på.

Derfor må vi også i dag bekjempe høyreekstremisme, der vi ser den. Derfor må vi bekjempe islamsk ekstremisme, der den får grobunn blant oss. Og vi må bekjempe tankesett, holdninger og retorikk som slike ekstremister finner støtte i.

Derfor kan vi ikke la såret gro fra 22. juli gro – ikke helt.