Har fiskebåtrederne fått for stor makt i fastsettelsen av prisen på fisk? Inger-Marie Sperre la ikke fingrene imellom da hun møtte fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) tidligere denne uka. Hun er daglig leder i Brødrene Sperre AS på Ellingsøya, og mener den landbaserte foredlingsindustrien er taperne i dagens system for omsetting av fisk. Sperre fikk få klare svar fra statsråden.

Reguleringen av omsetting av fisk går helt tilbake til slutten av 1920-tallet. Noe av bakgrunnen for reguleringene var å flytte makt fra væreiere og fiskeoppkjøpere og over til fiskerne. Råfiskloven fra 1951 innførte en ordning med at all førstehåndsomsetting av fisk skulle gå gjennom fiskesalgslag. I tillegg innførte loven en minstepris for omsetting av fisk.

Deltakerloven var det lovverket som skulle gå hånd i hånd med Råfiskloven. Loven hadde som forutsetning at det kun var aktive fiskere som skulle stå som tilbydere av fisk. Råfiskloven var bolverket som skulle regulere forholdet mellom et stort antall fiskere på den en siden, og et mindre antall oppkjøpere på den andre.

Loven har tjent fiskerne godt. Men nå har virkeligheten endret seg. Deltakerloven er i betydelig grad blitt uthulet, og vi står nå overfor store fiskebåtrederi med mange kvoter. Det er ikke lenger fiskeren som står med lua i hånda. Det er blitt oppkjøperne.

Ser en innen pelagiske sektor, det vil si sild, makrell og lodde, kan rederiene vise til svært god lønnsomhet, mens industrien på land som tar imot fangstene har små marginer. Innen kvitfisk finnes det knapt filetproduksjon igjen i Sør-Norge. Det er en foredling det ikke er lønnsomhet i.

At vi ikke er med i EU er en viktig årsak til at fiskeforedling i Norge blir stadig vanskeligere som følge av høye tollsatser. Det er en del av forklaringen.

Men noe av regelverket i det som nå heter Fiskesalgsloven, den erstattet Råfiskloven i 2013, slår uheldig ut for fiskeindustrien. Ser en på lønnsomheten på fiskersiden, opp mot lønnsomheten for den landbaserte industrien, er det grunn til å spørre om det er fornuftig å ha et system med minstepriser i Fiskesalgsloven.

Sperre peker på oppgjørstid, kostbare kredittgarantier og minstepriser som er i utakt med eksportmarkedet som tre store utfordringer landsiden sliter med.

Debatten om hva en skal gjøre med dette har fiskeripolitisk sprengstoff i seg. Men politiske myndigheter kan ikke sitte og se på at stadig større og mektigere fiskebåtredere kan være i ferd med å skvise store deler av fiskeforedlingsindustrien ut av landet. Det er ingen tjent med.