Mindre enn ett år er gått siden fem kommuner ble en. Likevel ser det ut til å være på høy tid for Ålesund kommune å justere styringsmodellen.
Formannskapet skal i dag gjøre opp en foreløpig status.
Kommunedirektøren mener det er for tidlig å gjøre store endringer nå. Blant flere frustrerte politikere er derimot tonen en annen.
Hvem har skylda for den dårlige økonomien i Ålesund?
Politikerne i Ålesund valgte ikke bare å stille med landets største kommunestyre da den nye kommunen ble sjøsatt, noe som skulle sikre bred geografisk representasjon. I tillegg valgte de en toppstyrt politisk modell.
Mest mulig makt ble flyttet til kommunestyret. I stedet for å ha politiske utvalg med stor beslutningsmyndighet, er det etablert komiteer som skal legge fram forslag til vedtak for kommunestyret.
Hensikten var å unngå at flertallet av sakene ble avgjort i utvalgene, slik at de 77 medlemmene i kommunestyret bare ble et organ for sandpåstrøing. På denne måten skulle kommunestyrets arbeid bli vitalisert og gi rom for den langsiktige, strategiske tenkninga og styringa.
Listhaug skuldar nye Ålesund for vanstyre
På papiret kan dette se ut til å være en god tanke. I praksis har det ikke vært like greit.
Resultatet har blitt at kommunestyret har endt opp i utmattende lange møter der de enkelte representantene på forhånd er grundig dynket med enorme mengder av sakspapirer.
Og sjøl om talerlista er lang, er det svært langt fra «bakerste benk» til talerstolen. Det gjelder også i komiteene som skal innstille sakene for formannskap og kommunestyret.
Vurderer å stramme inn på taletida i Norges største kommunestyre: – Den forrige fylkesordføreren sa at det nok var noen som gikk på talerstolen i fylkestinget for "å helse heimatt". Vi kan vel få eksempler på det i kommunestyret i Ålesund også.
I likhet med enkelte partigrupper er de snart på størrelse med et middels norsk kommunestyre. Dette har igjen ført til at det popper opp arbeidskomiteer og ad hoc-utvalg for å få framdrift i krevende saker.
Dessuten leverer komiteene jevnlig hver sine innstillinger til saker som blir behandlet samtidig i ulike komiteer. Uklar rollefordeling og rolleforståelse kan være en del av forklaringen på dette, men viktigst er nok valget av styringsmodell.
I teorien er et stort antall representanter i kommunestyret og komiteene et godt grep for å sikre en bred representasjon, men ser altså ut til å ha blitt et hinder for effektivitet og for å gjennomføre politikk.
«Erfarne politikere sier rett ut at de ikke forstår eller har tillit til dette styringsgrunnlaget»
Når mange politikere i tillegg allerede nå er begynt å bli demotiverte, er det et alvorlig faresignal og en trussel mot rekruttering av nye politikere.
Størrelsen på kommunestyret kan ikke endres nå, men det må være et mål til neste valg.
En kortsiktig løsning er at kommunestyret må slippe makta i alle småsaker, slik at det blir en arena for partipolitikk der politikerne kjemper for gjennomslag for sine politiske programmer.
Det er det vi har valgt dem til.