Det er behov for å si tydelig fra om den islamistiske terroren som nå rammer Frankrike. President Emmanuel Macron står under et tøft press fra blant andre fra Tyrkias mektige president Recep Tayyip Erdogan, samt flere andre muslimske land.

Dette er en kamp mot destruktive krefter, som Europa ikke kan la den franske presidenten stå i alene. Kampen mot voldelig islamisme må bekjempes på bred front. Til det trenger Frankrike støtte fra de andre europeiske demokratiene.

Dette har sin bakgrunn i striden som startet da den danske avisen Jylland-Posten i 2005 publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed. I løpet av 2006 fant det sted flere alvorlige voldshandlinger som reaksjon på publiseringen av karikaturene.

Attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i januar 2015, der 12 personer ble skutt og drept i redaksjonslokalene, kom i forlengelsen av denne karikaturstriden. For bare to uker siden fikk historielæreren Samuel Paty halsen skåret over etter å ha vist disse tegningene i undervisning om ytringsfrihet.

Dette er bakteppet for det vi nå ser skje i Frankrike der tre personer torsdag ble drept i en kirke i Nice.

I kjølvannet av terroren kommer det storpolitiske maktspillet. Ikke minst gjelder det Tyrkias president, som ser ut til å bruke disse hendelsen til å forsøke styrke sin posisjon i Tyrkia og den muslimske verden. Erdogan har kommet med grove anklager mot den franske presidenten og dratt paralleller mellom hvordan muslimer blir behandlet i Europa i dag opp mot nazistenes jødeforfølgelser.

At dette kommer fra den øverste politiske lederen i Nato-landet Tyrkia gjør det situasjonen spent og alvorlig.

Terroren i Frankrike rammer ikke bare uskyldige personer, den rammer også den store majoriteten av moderate muslimer. Det franske rådet for den muslimske tro var også raskt ute med å fordømme angrepet.

Ytringsfrihet og religionsfrihet er ikke bare en del av menneskerettighetene, det er også to av grunnpilarene i våre liberale vestlige demokratier. I det ligger retten til religionskritikk, og at vi skal ha en åpen debatt.

Det forutsetter at vi er tydelige i fordømmelsen av bruk av vold og terror. At Tyrkias president så langt ikke har vært villig til det, er sterkt kritikkverdig. Det bør Norge si klart fra om.