Svært mange kjenner på ensomhet og isolasjon som følge av tiltakene som er satt inn for å begrense smitte av koronaviruset. Eldre som bor på institusjoner med heldøgns omsorg vil kunne være særlig utsatt.

Mange av disse er sårbare fra før. Strenge restriksjoner på besøk har gjort situasjonen vanskeligere.

Derfor er det viktig at det settes inn særlige tiltak rettet mot denne gruppen. Når staten stiller opp med penger til slike tiltak, må det være lov å spørre hvorfor det ikke er større rift om disse midlene fra kommuner i Møre og Romsdal.

Eldreombud Bente Lund Jacobsen stiller akkurat dette spørsmålet. Hun viser til at Møre og Romsdal har fått 23 millioner kroner til ulike aktivitetstiltak blant eldre. Nær 13 millioner av disse er øremerket aktivitetstilbud og besøkstjeneste for langtidsboende på sjukehjem.

Før helga, samtidig som den forlenga fristen for å søke om penger fra denne potten gikk ut, gjensto det fortsatt 5,5 millioner på konto. En stor andel av kommunene hadde da ikke søkt, blant annet gjaldt dette nær halvparten av kommunene på Sunnmøre.

Nå behøver det selvsagt ikke å bety at kommunene gjør en dårlig jobb for å motvirke ensomhet blant eldre på sjukeheimer. Det er mulig å tenke seg at de kommunene som ikke velger å søke slikt tilskudd, avstår fordi de mener de kan dekke slik ekstrainnsats over egne budsjetter.

I så fall er det litt nye toner fra en sektor som oftest hevder at den pålegges nye oppgaver uten at det følger nok midler med.

Mange eldre opplever i utgangspunktet redusert sosialt fellesskap og at nettverk forvitrer. I tillegg kan helseutfordringer gjøre dem ekstra sårbare. Å flytte på institusjon forsterker ofte dette. Under koronapandemien har institusjonene i tillegg innført sterke begrensninger på besøk og redusert aktivitetstilbudet.

I revidert nasjonalbudsjett ble det derfor satt av 400 millioner kroner til en tiltakspakke for sårbare eldre. I høst ble regjeringspartiene og Frp enige om å forlenge dette med nye 400 millioner til neste år. Pengene gjør imidlertid svært lite nytte dersom de blir stående «på bok» til de blir sluset inn i statskassa igjen som ubrukte midler.

Kommunene må derfor nå kjenne sin besøkelsestid, i bokstavelig forstand.

Statlige tilskudd kan ikke erstatte tapte sosiale nettverk eller færre besøk fra nære og kjære. Ekstraordinære aktivitetstilbud kan imidlertid gi viktige lyspunkt i hverdagen. Slik kan kommuner og frivillige organisasjoner sammen gjøre en tung tid litt lysere.

Det må være en prioritert oppgave nå.