Å legge et lokalkontor for et sammenslått GIEK og Eksportkreditt utenfor Oslo er ikke bare god distriktspolitikk. Det vil også være god næringspolitikk.

Regjeringens eneste distriktspolitiske grep i denne saken er likevel å pålegge styret å vurdere flytting til Groruddalen.

Næringsministeren vil ikke be dem vurdere å legge et lokalkontor til for eksempel Ålesund, sjøl om det er her tyngdepunktet av kundene er.

Flytting av statlige etater ut av trangeste sentrumsgryta i hovedstaden til bydeler i Groruddalen som Tveita, Stovner eller Haugrud, kan helt sikkert være god byutvikling. Særlig mange av GIEK og Eksportkreditts kunder, finner vi imidlertid ikke der.

Disse kundene finner vi et sterkt eksportrettet næringsliv langs kysten av Vestlandet. To tredeler av GIEKs garantier på 22 milliarder gikk i 2019 til bedrifter i Vestland og Møre og Romsdal, av dette over 9 milliarder til Møre og Romsdal.

Også Eksportkreditt har et tyngdepunkt av sin virksomhet rettet mot kystnæringer som maritimt og marint næringsliv og offshore. En stor del av disse lånene er knyttet opp mot GIEK-garantier.

Beslutningen om å slå sammen de to statlige finansieringsinstitusjonene er derfor både naturlig og fornuftig. Det vil gi økt kvalitet, bedre effektivitet og ikke minst gjøre det mer oversiktlig og enklere for kundene.

Regjeringen lar imidlertid jobben bli halvgjort.

Her har man ikke spurt hva kundene trenger, vurdert verdien av nærheten til næringslivet den nye organisasjonen skal betjene eller hvilke gevinster det kan gi. Regjeringen lener seg bare mot en konsulentrapport som forteller det er kun i Oslo nødvendig kompetansen finnes.

Økonomiprofessor Ola Grytten mener at påstanden vitner om uvitenhet og grenser til frekkhet. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Samtidig handler dette om en passivitet som utgjør selve sentraliseringens onde sirkel.

I stedet for å bidra til å spre kompetanse, kunnskapsmiljøer og skape mer attraktive og dynamiske arbeidsmarkeder utenfor det sentrale Østlandet, velger næringsministeren i denne saken å sitte med hendene i fanget.

Ved å la være å gripe denne muligheten, lar hun sentraliseringens tyngdekraft spille sitt spill på tvers av fine ord i regjeringserklæringen fra Granavolden og målene i retningslinjene for den statlige lokaliseringspolitikken.

I et valgår som har startet med en meningsmåling der Senterpartiet er landets nest største parti, skulle man tro at en statsråd fra Venstre med 2,5 prosent i oppslutning var litt mer på tå hev.

Halvgjort arbeid er aldri godt arbeid.