Norwegians ambisjon om å bli et globalt flyselskap med interkontinentale ruter til lavpris er satt på bakken. Da er også staten klar til å sjekke inn på selskapets kriseteam.

Statens utsikt til gevinst er konkurranse i det norske markedet, som en del av infrastrukturen i et langstrakt land.

Lenger enn det bør imidlertid ikke staten strekke seg.

Etter at næringsministeren i november først sa nei til å gi Norwegian flere milliarder i krisehjelp, sa hun i går ja til et såkalt hybridlån, under visse forutsetninger. Blant annet må selskapet få minst tre milliarder i frisk kapital fra andre investorer.

I tillegg må kreditorene gå med på en betydelig nedskriving av gjeld, og selskapet må få godkjent en samlet restruktureringsplan. Fasiten på hvordan dette går, kan ligge så langt som en drøy måned fram i tid.

Likevel er det allerede nå klart at regjeringens utstrakte hånd til Norwegian får støtte fra at flertall på Stortinget.

En slik støtte var flere av partiene også klare til å gi i november, både i form av en kontantstøtte og et statlig medeierskap. Målet var å berge selskapet fra konkurs med de følger det ville få for blant annet konkurransen i det norske innenriksmarkedet.

Det er en lykke at det ikke skjedde.

Om Norwegian skulle gå konkurs, er det helt klart et stort tap for svært mange reisende og næringslivet i store deler av landet. Sterkt svekket konkurranse vil gi dyrere flyreiser og et dårligere rutetilbud.

Det kan imidlertid aldri være statens ansvar å være redningsbøye for aksjonærer og kreditorer i et selskap som har tatt høy risiko i sine satsinger. Den nye redningsplanen betyr at disse må ta betydelige tap og nedskrivninger.

Hovedårsaken til Norwegians problemer skriver seg tilbake til fra da den første Boeing Dreamliner tok av i 2013. Storsatsingen på langdistanse bidro sterkt til at selskapet var svært sårbart da det møtte pandemien med en gjeld på 40 milliarder kroner.

Etter statens nei i november har Norwegian søkt konkursbeskyttelse i flere land. I pusterommet det ga dem, har de besluttet å skrote langdistansesatsingen og kvitte seg med fly og ansatte, mens de har forhandlet om gjeldskutt og jaktet på ny kapital.

Tilbake står de da med et opplegg som vil kunne betjene det norske hjemmemarkedet, Norden og ruter til andre europeiske destinasjoner. Slik er selskapet i ferd med å lande noe som det er mer naturlig for staten å engasjere seg i.

Fortsatt gjelder imidlertid regelen om at man ikke skal kaste gode penger etter dårlige - også for staten.