Erfaringene med pakkeforløp i psykiatrien er delte og innføringen var omstridt. Det må være et utgangspunkt for forbedringer, ikke for å skrote reformen.

Målene er det vanskelig å være uenig i.

Når man ikke dem, må man fikse det det som ikke virker. Mangler det ressurser, så må de tilføres. Reversering av reformen løser ikke det.

Pakkeforløp for psykisk helse og rus ble innført for drøye to år siden. Siden den gang er det gjort to evalueringer. Begge viser at mye arbeid gjenstår.

Reformen skulle skape mer sammenheng i behandlingen, fjerne unødvendig ventetid, øke brukermedvirkningen, gi et likere og mer forutsigbart tilbud og klargjøre rettigheter.

Særlig i den første evalueringen var det mye kritikk fra fagfolkene for dårlige forberedelser og svak måloppnåelse. Evalueringen etter andre driftsår viser at reformen har satt seg mer, men arbeidet med å gi brukerne mer medvirkning sakker etter.

Etter disse to rapportene går nå Ap-leder Jonas Gahr Støre i Aftenposten hardt ut mot pakkeforløpene. Han kritiserer regjeringen for å ha gått for langt i å standardisere behandlingsforløpet, og vil ha en større grad av fagfolkenes skjønn tilbake.

Heldigvis faller han ikke for fristelsen til å si at vil skrote reformen, selv om han leker med tanken om å fjerne pakke-begrepet. Selv om det er stort behov for forbedringer, er reversering en dårlig medisin.

Reformen har vært krevende. Slik er det gjerne med omstilling. Det har blitt flere frister og flere målinger som oppleves som press på ansatte. Når datasystemer ikke er på plass ved oppstart, gjør det frustrasjonen stor og resultatene dårligere.

Dette er det nødvendig å ta på alvor. Psykiatrien og rusomsorgen manglet ikke oppgaver fra før. De manglet behandlere og nok tid til pasienter.

I en kritisk gjennomgang må vi likevel ikke tape målene og forbedringene av sikte. Tidsfristene i et pakkeforløp sørger også for at utredning faktisk blir gjort på et tidlig tidspunkt. Det er viktig for å kunne gi riktig og tilpassa behandling.

Både pårørende, pasienter og brukere er positive til innholdet. Når nær halvparten opplyser at de ikke visste at de var i et pakkeforløp, forteller det mer om feil med implementeringen enn reformen. Mangel på tid til pasientbehandling handler også oftest om mangel på folk.

Begge deler bør helsepolitikere være enige om å fikse, uansett partitilhørighet.

Gjør det da, vel!