Når også Høyre går inn for å vrake kontantstøtta, begynner det å bli langt mellom ordningas venner. Etter drøyt 20 år kan det derfor gå mot slutten for kontantstøtte i dagens form.

Spørsmålet er hva den blir erstattet med.

Det store tapet kan bli tap av valgfrihet og tapt fleksibilitet for familier som har behov for spesielle tilpasninger. En ventestøtte som et stort flertall av partiene nå går inn for, fjerner denne valgfriheten.

Partileder Erna Solberg kjempet hardt mot vrakingen av kontantstøtta på landsmøtet, men led nederlag søndag. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er ikke overraskende både skuffet og overrasket.

Kontantstøtta er da også et ektefødt barn av KrFs familiepolitikk. Den har vært en kampsak for partiet i mer enn 20 år, og ble presset gjennom av Kjell Magne Bondevik i regjeringsforhandlinger med Senterpartiet og Venstre i 1997.

Siden den ble innført året etter har den stått seg gjennom mange politiske slag, men ikke uten endringer. Senest i 2017 ble det innført minimum botid i Norge på fem år for å kunne motta støtten, blant annet for å hindre eksport av velferdsytelser.

Nå ser det altså ut til at dens dager kan være talte.

Et forslag om å erstatte den med en ventestøtte, ville gitt overveldende flertall målt i partienes oppslutning på Stortinget i dag. MDG, Senterpartiet og Frp er de eneste som står skulder ved skulder med KrF.

I dag har disse partiene bare 56 av 169 representanter.

Bare et ultimatum fra ett eller flere av disse partiene i framtidige regjeringsforhandlinger kan berge den.

Noen stor velgermagnet er den trolig heller ikke lenger.

Ifølge NAV bruker de fleste småbarnsforeldre allerede nemlig kontantstøtta som ventestøtte fram til barnehageopptaket. Forklaringa på dette er barnehageforliket fra 2003 og at vi i over ti år har hatt full barnehagedekning.

Med en ny ventestøtte vil det store flertallet neppe savne dagens ordning.

Det betyr ikke at en ventestøtte vil være en fullgod erstatning for alle. Knapt en av fem tar ut full kontantstøtte. Blant disse finner vi mødre som har lav eller ingen inntekt fra før, mange innvandrerkvinner og familier med særlige behov for et fleksibelt omsorgsbehov.

En ventestøtteordning bør utformes slik at den tar særlig hensyn til de som trenger den mest.

For de som bare ønsker litt mer tid til omsorg for egne barn, ser imidlertid valgfriheten ut til å kunne gå tapt.

At nettopp Høyre ønsker å vrake valgfriheten, har Ropstad god grunn til å være overrasket over.