Veksten i etterspørselen etter olje, gass og kull vil svekkes framover. Det vil få konsekvenser for norsk økonomi, enten vi aksepterer det eller ikke.

Derfor bør vi øke farta i omstillinga for å bli mindre oljeavhengige.

Bare slik kan vi se fram mot en myk landing. Lukker vi øynene for denne trusselen, er faren for en krasjlanding overhengende.

I forrige uke slo en ny rapport fra Det internasjonale energibyrået (IEA) ned som en bombe i den norske oljedebatten. Her slår byrået fast at det ikke er plass til nye olje- og gassfelt om energisektoren skal nå målet om nullutslipp innen 2050.

Noen mener dette er helt nye toner.

Da har de ikke fulgt veldig godt med. IEA har de siste årene vært tydelig på energisektorens klimaansvar. De har pekt på behovet for omstilling til fornybar energi, og har advart mot at oljeindustrien er i ferd med å bygge overkapasitet.

Det er det siste IEAs nye vegkart setter to strek under nå.

I norsk oljedebatt blir dette bare gjort til et spørsmål om umiddelbar stans i oljeleitinga. IEAs budskap om framtidsmulighetene i nye, bærekraftige energiløsninger drukner helt. Det er synd.

Vi burde være langt mer opptatt av budskapet om at omstillinga kan skape millioner av arbeidsplasser, løfte flere ut av fattigdom og gi økonomisk vekst på vegen mot nullutslippsmålet.

Omstillinga gir altså enorme muligheter. Det bør energinasjonen Norge gripe. Det gjør vi ikke om vi klamrer oss fast til oljealderen for lenge. Heller ikke om vi gjør dette til et politisk kappløp om hvor fort vi kan gravlegge oljenæringa.

Olje- og gassnæringa vil vi leve lenge av fortsatt, men den er likevel ikke det vi må bygge framtida på.

Vi trenger en myk landing, både for norsk økonomi og kunne gripe de nye mulighetene som IEA peker på.

Vi kan heller ikke gå inn for landing uten å ha landingshjula skikkelig ute. Stopper vi all oljeleiting umiddelbart, kan det sende sjokkbølger inn i økonomien.

Det betyr ikke at vi skal ture fram som før.

Vi bør kritiske vurdere ordninger som favoriserer olje- og gassindustriens jakt på fossile ressurser.

Leiterefusjonsordninga bør under lupen. Dette er en ordning som i sin tid var viktig for å skape aktivitet. Ordningen gjør at staten tar den økonomiske risikoen når oljeselskapene leter etter nye olje- og gassfelt.

Når målet er å redusere aktivitet, bør vi kanskje stramme ordningen inn og flytte mer av risikoen over til selskapene.