EUs tiltak for å oppnå kraftigere kutt i klimautslippene kommer til å påvirke oss sterkt, enten vi vil bidra sjøl eller ikke. Vi kommer nok lengst med å ville.

Det er liten tvil om hvor tyngdekraften i europeisk klimapolitikk ligger.

Det er ikke i Stortinget.

EU-kommisjonens la onsdag fram sin nye pakke med klimatiltak, «Fit for 55». Tida for å sette overordna mål for klimakutt er forbi. Nå handler det om hvordan de skal nås.

I tiltakspakken ligger det alt fra opprettelse av en CO2-tollmur til krav om energieffektivisering av offentlige bygninger, energiavgifter, kvotehandelssystemet og en utfasing av bensin- og dieselbiler.

Så langt er det dette siste punktet som har skapt mest debatt i Norge.

I et intervju med NTB denne uka raste både Frp-leder Sylvi Listhaug og Sp-politiker Sandra Borch mot det som blir tolket som et forbud mot fossilbiler innen 2035. De mener at tiltaket bare vil gjøre hverdagen for folk flest verre.

Akkurat her har de nok også mange EU-borgere med seg.

De som tviler på det, kan bare spole tilbake til Frankrike i 2018. Opprøret fra «De gule vestene» startet nettopp som en protest mot økte priser på drivstoff og elektrisitet.

I frykt for stor folkelig motstand sukrer nå EU-kommisjonen pillen med et fond som skal pløye penger tilbake til de mest sårbare. Mange millioner sliter alt i dag med å betale for transport og nødvendig oppvarming eller nedkjøling av boligen.

Om dette er nok til å få alle forslagene i «Fit for 55» helskinna gjennom den politiske kverna, gjenstår å se.

Uansett er det likevel klart at EUs klimatog nå snart ruller ut fra stasjonen med en stramt oppsatt ruteplan. Den som står igjen på perrongen og klamrer seg til gammel teknologi, må betale en saftig regning som truer både økonomi, arbeidsplasser og velferd.

Transportsektoren står for rundt en tredel av alle klimagassutslipp i Norge, og en enda større andel av de ikke-kvotepliktige. Norge har sjøl vedtatt utfasing av bensin- og dieselbiler i nybilsalget. Dette har Stortinget stått samlet bak, inkludert Frp og Sp.

Nå bør vi snarest bestemme oss for hvordan vi skal komme oss dit. Målet må være å gjøre skiftet så attraktivt og praktisk at vi velger det sjøl.

Det er her jobben må gjøres.

Kjærlighet til diesel er ikke det provoserer til protester, men tvang gjennom lovforbud eller økte regninger til folk som ikke har reelle eller rimeligere alternativ.