KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad satser på kontantstøtte, abort og ruspolitikk for å berge Kristelig Folkeparti fra undergangen. Foran innspurten i valgkampen har han lansert ti punkt som skal lokke velgerne tilbake.

Nå er det gamle hjertesaker som gjelder.

Slik skal partiet blankpusse partiprofilen for gamle velgere som fremdeles sitter på gjerdet. Hopper mange nok av dem ned på rett side, er håpet at det kan være nok til å løfte partiet over den magiske sperregrensa.

Ropstad besøkte Sunnmøre mandag. På en kjapp rundtur i den tidligere KrF-bastionen sveipet han innom trafikksikkerhet, maritimt og marint næringsliv, internasjonalt hjelpearbeid, politi og inkluderende arbeidsliv.

Tipunktslista som han lanserte i forrige uke, er imidlertid smalere.

Her står forsvar av kontantstøtta og familienes rett til å velge bort fedrekvoten sammen med en streng ruspolitikk, bistand til verdens fattige og kamp mot utvidelse av abortloven. Til VG sier Ropstad at han frykter at et regjeringsskifte kan gi en radikal utvidelse av abortloven.

Ingen av disse sakene er så langt blant de sentrale i valgkampen, og få av dem har potensial til å bli det. Lista bærer derfor preg av at partiet ikke først og fremst er ute etter å eie ordskiftet, men heller snakke til sine.

Kontrasten til partiets siste storhetstid, årene under Kjell Magne Bondeviks ledelse er stor.

Den gangen var prosjektet å bredde ut partiet fra å være et smalt, kristent verdiparti, et arbeid som startet allerede midt på 90-tallet. Under Valgerd Svarstad Hauglands ledelse ble budskapet solgt med «du trenger ikke å synge i kor for å stemme KrF».

Fortsatt er det ikke noe krav om firstemt sang for å gi sin stemme til Ropstad. Han trenger hver eneste stemme for å unngå å være partilederen som ender opp med den laveste representasjonen på Stortinget siden Nils Laviks ene mandat i 1933.

Strengt tatt er det trolig heller ikke dumt å satse hardt på gamle hjertesaker når rundt hver femte KrF-velger fra 2017 er usikre på hva de skal stemme. Det er lettere å få tilbake disse enn å lokke til seg nye velgere.

På lengre sikt er det imidlertid en farefull kurs.

Kristelig Folkeparti har aldri vært blant de største partiene i Norge, men har i perioder likevel vært en maktfaktor i norsk politikk. Under Bondeviks regjeringer lå den makten i å være størst i et sterkt sentrum.

For et smalt nisjeparti byr mulighetene til makt seg sjeldnere.

Det er den kursen KrF setter nå.