Stortingspresident Eva Kristin Hansen hadde ikke noen annet valg enn å trekke seg da det ble klart at politiet starter etterforskning av seks ikke navngitte stortingsrepresentanter.

Det forunderlige i denne saken er at Hansen ikke innså tidligere at dette ville bli utfallet.

Tilliten til våre fremste folkevalgte har tatt alvorlig skade av sakene om pendlerboliger, etterlønn og reiseregninger. Stortingspresidenten sørget for at det gikk fra vondt til verre. En redegjørelse for Stortinget kunne ikke endre på det.

Lista over eksempler på hvordan folkevalgte har tøyd grensene i regelverket for ulike privilegier har begynt å bli lang. Og nesten uten unntak har de folkevalgtes reaksjon vært den samme:

Det skal ryddes opp og regelverket skal bli bedre.

Når den som skulle stå i spissen for denne oppryddingen også var involvert i dette, hadde hun ikke noen annet valg enn å trekke seg. Hun disponerte i tre år pendlerbolig i Oslo sentrum på Stortingets regning, samtidig som hun bodde i eget hus i Ski. Det er klart i strid med regelverket.

Nå skal det iverksettes to eksterne granskinger.

Den ene er med et utvalg som skal se på regelverket, mens den andre skal grave i fortiden. Riksrevisjonen vil også begynne å snu steiner i dette sakskomplekset.

I tillegg ble det kjent torsdag kveld at politiet starter etterforskning.

Dette kan bli høyst ubehagelig for flere både nåværende og tidligere stortingsrepresentanter, men det er helt nødvendig for å forsøke gjenreise tillit til vårt fremste folkevalgte organ.

Skjelett etter skjelett har falt ut av skapene. I de siste månedene er det pendlerboliger det har handlet om. Tidligere har det vært reiseregninger der det også har endt med tiltale og dom. Så har vi etterlønnssakene.

Inntrykket dette skaper er at det er forskjell på vanlige folk og folkevalgte. Dette er farlig i en tid der vi i svært mange land ser at kløfta mellom folk og folkevalgte blir stadig større.

Vi trenger ikke å fylle den med mer politikerforakt, mistillit og mistro.

Full gransking, også av forhold tilbake i tid, er en uomgjengelig nødvendighet. Eventuell sympati med den det gjelder, kan ikke være avgjørende. Og med den minste mistanke om straffbare forhold, må terskelen for å vurdere straffeforfølgelse være lav.

I alle fall ikke høyere enn for vanlige folk.