I dag er det ett år siden angrepet på Capitol Hill. USAs nasjonalforsamling, og det fremste symbolet på det amerikanske demokratiet, ble stormet av en mobb som mente presidentvalget var stjålet fra dem.

Oppildnet av valgets taper, Donald Trump, tok de seg inn i kongressbygningen. Fem personer mistet livet under stormingen. Flere hundre politifolk ble skadet under angrepet som markere den mørkeste dagen i det amerikanske demokratiet i moderne tid.

Mer enn 700 personer er blitt arrestert i etterkant. Rettssakene og det politiske oppgjøret har vist hvor nær USA faktisk var et statskupp, og hvor langt Trump syntes å være villig til å gå for å beholde makten. Det er blitt kjent at forsvarssjef Mark Milley under opptøyene ringte sin kinesiske motpart to ganger for å roe ned situasjonen, og forsikre om at USA ikke var et land i krig. Det illustrere alvoret i det som skjedde.

Det skremmende er at tankene om at valget var manipulert, og på den måte var stjålet fra Trump og republikanerne, lever i beste velgående blant store velgergrupper på høyresiden i amerikansk politikk.

Tre pensjonerte generaler skrev i en kronikk i The Washington Post før jul at «vi er skremt ved tanken på at et kupp kan bli vellykket neste gang».

Neste gang er presidentvalget i 2024. Et flertall blant republikanerne i Kongressen hevder fortsatt at valget ble stjålet. Flere forsvarstopper har vært åpne om sine bekymringer om en splittelse innad i det amerikanske forsvaret.

Samtidig sørger Donald Trump for å holde døren åpen for at han stiller som kandidat ved neste valg. Hans motkandidat kan bli en stadig mer aldrende og politisk svekket Joe Biden. Dette er i sum dystre utsikter.

Vår egen sikkerhet er tett knyttet opp mot USAs evne og vilje til å forsvare oss dersom det skulle bli nødvendig. Hvor sterk denne sikkerhetsgarantien i realitet er, med et stadig mer politisk ustabilt USA, er noe regjeringen og Stortinget bør tenke grundig gjennom.

Øst for oss sitter en mektig president som i svært liten grad er underlagt noen demokratisk kontroll. I Kina siter en eneveldig president som i kraft av landets stadig økende økonomiske og militære makt spiller en stadig mer dominerende rolle på den internasjonale scene.

I dette bildet tror vi Europa og EU i langt større grad enn i dag må ta ansvar for egen sikkerhet. Lykkes enn med å få det på plass bør Norge, uavhengig av om vi er EU-medlemmer eller ikke, koble oss opp mot et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa.

Nato og USA har gjennom hele etterkrigstiden vært vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste. Dessverre er det nå grunn til dyp bekymring for den utvikling vi nå ser hos vår fremste allierte.