Milliardene i støtte til koronarammet næringsliv skulle berge livskraftige bedrifter over kneika og hindre massearbeidsløshet. Fortsatt er det behov for slike krisetiltak.

Som redskap for partipolitisk markering bør de derimot brukes varsomt.

For norsk økonomi, skattebetalere og de berørte bransjene er nytteverdien av dette mer tvilsom.

SV forhandler nå med regjeringspartiene om den nye koronakrisepakken. Det ligger i overkant av 20 milliarder på bordet Målet er å være i mål onsdag, senest innen mandag i neste uke.

For næringsliv, kulturlivet og kollektivtrafikken er det viktig at dette kommer på plass raskt.

Etter nær to år med slike krisepakker er slik støtte fortsatt avgjørende for overlevelse og videre drift, og de må være slik at de gir forutsigbarhet.

Størst mulig støttebeløp er likevel ikke noe mål. Ordningene varighet ut over det høyst nødvendige. Dette må være midlertidige tiltak, som reverseres når behovet er redusert.

Statsstøtte må alltid brukes med varsomhet, også i ei krise.

Svært rause støtteordninger reduserer omstillingen i bransjer og i samfunnet, stenger inne arbeidskraft og kan holde liv i enkelte virksomheter og strukturer på bekostning av nykommere og nyskaping.

Ulike hensyn må derfor balanseres grundig opp mot hverandre.

SV har lagt fram en rekke krav til krisepakken. Partiet vil styrke lønnsstøtteordningen, ha mer til grønn kollektivtransport og mindre til fly, mer til kommuner og lederlønnsfrys for bedrifter som mottar støtte.

Partiet vil også ha bedre ordninger for permitterte og frilansere.

Regjeringen vil derimot trykke på bremsa, og trappe ned ordninger i takt med gjenåpningen av samfunnet.

Ideelt sett kan slike forhandlinger forbedre krisetiltak. Regjeringen har ikke fasiten aleine. Samtidig står SV i fare for å falle for fristelsen til å legge inn overbud for å markere eget parti.

Nå er dette alltid opposisjonens privilegium.

Arbeiderpartiet og Sp var blant dem som i opposisjon presset på for å øke krisepakker og forlenge krisetiltak. Akkurat det er likevel ikke noe argument for at SV eller andre i opposisjonen bør gjøre det samme nå.

Uansett hvilken side av et forhandlingsbord partiene på Stortinget sitter på, har de et felles ansvar for å fellesskapets midler til fellesskapets beste, og bare det.

Krisepakker skal være akutthjelp i ei krise, og bare det.

Selv om krisepakkene har en størrelse med det som normalt flyttes på under en budsjetthøst, bør ikke dette forveksles.