” Du kan ikke skape en bedre framtid uten at du forstyrrer nåtiden.”

Det var Catherine Mumford Booth, som uttalte disse orda.

Miss Mumford var med i ei utbrytergruppe av Metodistkirka i England hvor en skikkelig rabulist kom på besøk for å forkynne. Det var den unge predikanten William Booth, som hadde funnet teologistudiet og prestesemi-naret så kjedelig at han hadde strøke i samtlige fag . Men som omreisende og noe omstridt  predikant  samla han nå store skarer om sin talerstol. Han hadde til overmål nylig gjort den brøler at han i ei av kirkene i hjembyen Nottingham under gudstjenesten kom travende inn gjennom kirkas hovedinngang i teten for en flokk begredelig krapyl, aldeles ikke flidd eller klett for en søndag i Guds hus.

Dette sjokkerte det ærverdige presteskapet og den besteborgerlige menigheta. Den sosiale statusen til disse skitne folka Booth drog med seg inn i gudstjeneste tilsa at de egentlig  heller burde komme inn i kirka diskret gjennom ei av sidedørene. Episoden blei ei skandale og  Booths medlemskap blei hengende i en tynn tråd. Den unge Catherine hadde sansen for denne spreke forkynneren. Det var gjensidig. Og etter kort tid var de gift.

Mor til åtte

Catherine blei mor til åtte barn. Men hun nøyde seg ikke med kun å være mor, og kona til William. Og hun nøyde seg slettes ikke med å være haleheng til sin mann predikanten, hvor hennes hoved-oppgave helst skulle være å sitte som nikkedukke på første benk. Hun var visjonær og hadde frimodige synspunkt kombinert med arbeidslyst. I alt som hadde betydning forlangte hun å ha et ord med i laget.

Hun engasjerte seg og i teologiske spørsmål. Det var ikke vanlig for ei kvinne på den tida. Hadde ei kvinne synspunkt på slikt, burde hun nok helst ha det for seg sjøl, være from, stille og ydmyk, og ta til takke med det. Likevel fantes det noen få, men klare og hederlige unntak av kvinner som gjorde soloutspill. Catherine var ei av disse.

Sjøl anså hun seg for å være teologisk konservativ. Samtidig var hun en sterk tilhenger og ikke minst en forkjemper for at kvinner skulle ha rett til å tale i kirkene

Mye motbør

For øvrig var hun aktiv i avholdsbevegelsen, motstander av den britiske imperietanken, tilhenger av allmenn stemmerett og en tydelig talsmann for at kvinner skulle ha stemmerett .

Det blei mye motbør og storm, men hun sto rakrygga og kompromissløst på sine hellige overbevisninger. ” La folk le og håne. Det betyr ingen ting, bare Himlen smiler” , sa hun . Hennes faste holdninga fikk internasjonal innflytelse etter at ekteparet Booth hadde danna Øst-Londons kristne misjon, som i 1865 blei The Salvation Army (Frelsesarmeen). Dette fikk etter hvert også ringvirkninga til Norge, hvor frelsesarmekvinner danna frontgrupper for kvinners stemmerett da kampen sto som hardest.

Catherine deltok også sjøl i det praktiske arbeid. I London dreiv familien Booth suppekjøkken for fattige, med basis i deres eget ”private” hjem.  Dette var en forløper til det som kom til å bli armeens ”herberger” for uteliggere.

Ødelagt av fosfor

I England på 1800 – tallet utgjorde kvinnene hovedsakeligarbeids-stokken på fyrstikkfabrikkene. De fikk ødelagt fingre og helse for øvrig på grunn av farlig fosfor. Det gikk og sterkt utover barna deres, som de var tvunget til å ha med i fabrikkene før skole-pliktig alder. Og det fortelles at mødrene måtte tjore barne fast i seg sjølslik at de skulle mest mulig armslag  for produksjonen. Catherine Booth  konfronterte fabrikkeierne og de offentlige myndigheter. Hun forlangte også at Frelsesarmeen skulle starte egen fyrstikkfabrikk og vise at det gikk an å bruke fosfor som ikke var helsefarlig. William Booth måtte sette planen ut i livet og samtidig sørge for daghjem til barna. Etter ei tid blei det lovpålagt i England at fyrstikker skulle produseres uten farlig fosfor.  Men når det gjalt realiseringa av fyrstikkfabrikken rakk hun ikke sjøl å få oppleve den.

"Forfremmet"

I 1890, 61 år gammel, døde Catherine Booth . Eller rettere sagt, hun blei  ”forfremmet til herligheten” , som det heter på armeens språk. Hun gikk stille over i historia. Men i begravelsen kom der tusener.  Londonpolitiet måtte rykke ut med store styrker for å holde orden på folkemengden og trafikken.

I Nord-Norge fikk hun ei redningsskøyte oppkalt etter seg. Den vareiet og drevet av Frelsesarmeen, med armeens eget mannskap beståendeav trauste nordlendinger.

Uten medaljer, virak og ordener fikk hun utretta noe for menneske-heten. Hun var nok annerledes enn de fleste kvinnesaksforkjempere både av i dag og i går. Men  jeg  tror Catherine Booth var ei kvinnesaks-kvinne i ordets beste og egentlige betydning, og -- etter Guds hjerte.

I si samtid blei hun betegna som feminist til det ytterste, og somopposjonist. Ikke så rart. For fra sin talerstol uttalte hun bl. a.:

” Jeg tror ikke på noen religion. Bortsett fra det å gjøre Guds vilje !” og ” Du kan ikke skape en bedre framtid uten at du for-styrrer nåtiden!” .