Arbeidsmiljøloven er moden for modernisering for å tilpasse seg en ny virkelighet. Det er ikke det samme som at det er bare godbiter i menyen med endringer som regjeringen foreslår.
Listen over forslag til endringer i loven er lang. Grensene for overtidsarbeid endres, adgangen til midlertidig ansettelse økes, det skal bli lettere å få tillatelse til alternative arbeidstidsordninger og det åpnes opp for mer søndagsarbeid.
Ser man på disse og andre av forslagene er det ikke vanskelig å forstå at fagbevegelsen raser. Hvis arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) ikke hadde forutsett bråk, bør han skaffe seg nye sosiale antenner. Selv om han tilsynelatende har bukta og begge endene sammen med Venstre, bør han nå tilstrebe en god dialog med partene i arbeidslivet og opposisjonen for å sikre lovendringene et langt liv.
At fagbevegelsen reagerer betyr likevel ikke at dette er en rasering av arbeidslivet. Økt adgang til å arbeide mer overtid i kortere perioder vil tvert imot mange arbeidstakere oppleve som positivt, så lenge den totale overtidsbelastningen gjennom året ikke øker.
Mange arbeidstakere ønsker tilsvarende forslaget om alternative arbeidstidsordninger velkommen. Ikke slik at arbeidslivet skal gjennomsyres av tøffere turnuser, men at turnuser i spesielle tilfeller lettere kan tilpasses behovene på den enkelte arbeidsplass etter forutgående forhandlinger og med godkjenning av Arbeidstilsynet.
Endringene av strafferammene for brudd på arbeidsmiljølova bør også ønskes velkommen. Strengere straff for alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet er viktig for å bekjempe en svært negativ utvikling vi ser i deler av arbeidslivet. Samtidig er det behov for å fjerne straffebestemmelsene for bagateller.
Forslaget om en generell utvidet adgang til midlertidig ansettelser bør ikke slukes rått. Innføres dette uten at man samtidig styrker retten til fast ansettelse, er det stor fare for at mer midlertidighet kan gi mer varig usikkerhet for flere. Dette er ikke en utvikling som noen har fordel av på lang sikt.
At hovedresultatet av en slik endring skal være at porten til arbeidslivet åpnes på vidt gap for folk med yrkeshemminger, har ikke ministeren ført særlig gode argumenter for. Tvert imot ser det her ut til at han skyver disse foran seg for å gi arbeidsgiverne friere tøyler.
Robert Eriksson sier at hovedregelen skal være fast ansettelse, men her sier han en ting og gjør noe annet. Om ikke denne endringa av loven ledsages av bestemmelser som styrker arbeidstakeres rettigheter til fast jobb, vil retninga i utviklinga bli det stikk motsatte.
Det er behov for tiltak som gjør terskelen til arbeidslivet lavere for både ungdom og for personer med yrkeshemminger. En viss økt adgang til midlertidige ansettelser kan nok være et virkemiddel, men alene er det altfor lite målretta. Her bør Eriksson heller etterfylle verktøykassa i det eksisterende virkemiddelapparatet.