Til høsten blir det igjen fraværsgrense i den videregående skolen igjen. Da vil elevene ikke lenger kunne bruke egenmelding eller bekreftelse fra foresatte for fravær på grunn av sjukdom.

En slik normalisering vil ha flere positive effekter.

Troen på at fraværsgrensa er en vidundermedisin for skolen er imidlertid sterkt overdrevet.

Fraværsgrensa møtte motstand da den ble innført i 2016. Ordninga hadde to mål: Øke elevenes tilstedeværelse på skolen og redusere frafallet. Middelet var at for høyt udokumentert fravær ville gi stryk i faget.

Kritikerne mente at det ikke ville hjelpe elever som sliter, og at fraværsgrensa tvert imot kunne gjøre det verre.

I 2020 kom Fafo-rapporten som slo fast at ordninga kuttet fraværet kraftig. Gjennomsnittseleven hadde også fått bedre karakterer. Dette ble feiret som en suksess.

Vurdert opp mot målet om redusert fravær, er dette udiskutabelt. Når de faglige resultatene også ble bedre, er det god grunn for å støtte utdanningsminister Tonje Brennas (Ap) beslutning om å avslutte ordninga sin koronapause. Vi bør likevel styre begeistringa.

Fraværsgrensa har gjort bare halve jobben.

I følge Fafo øker den ikke sannsynligheten for å fullføre og bestå videregående opplæring Dette poenget har fullstendig druknet i kommentarer som at «vi må stille krav til ungdommen også».

Mangel på krav er ikke skolen og ungdommens store problem. Kravene til utdanning og til det å være ung er tøffere enn for foreldregenerasjonen. Slike kommentarer er gamle gubbers tullete tilnærming til et alvorlig problem.

Tilstedeværelse er viktig, men det er helt andre ressurser som må inn for å redusere frafallet.

Tiltak i grunnskolen som kompenserer for individuelle utfordringer og ulik sosial bakgrunn vil gi flere en god start. Dette krever tidlig, tverrfaglig innsats fra både pedagoger og helsetjenestene. Dette må følges opp i videregående skole. Der må det også i størst mulig grad sørges for at elevene får ta utdanninger de er motiverte for, samt at de får læreplass.

Det største frafallet er i overgangen fra Vg2 til læretid, og mangel på læreplasser er en vesentlig årsak til dette.

Utdanning lønner seg. Den bidrar til økt sysselsetting, er et vern mot arbeidsledighet og jevner ut sosiale forskjeller. Et høyt utdanningsnivå er også nødvendig for økonomien i et høykostland som vårt.

Å få flere til å fullføre utdanningen er for viktig til at vi kan overlate jobben til et virkemiddel som bare klarer halve jobben.