Stortingets ordninger med pendlerboliger, reiser og etterlønn for folkevalgte har med god grunn kommet i søkelyset. Nå har et uavhengig utvalg vurdert ordningene, og gitt forslag til innstramminger.

Akkurat innstrammingene de foreslår, er kanskje ikke viktigst.

Stortingets viktigste oppgave nå blir å sørge for at det blir full åpenhet om hva som gjelder, og at det blir ført en troverdig kontroll med at reglene blir etterlevd. Bare slik kan Stortinget gjøre sitt til å gjenopprette tapt tillit.

Utvalget presenterte sine konklusjoner for stortingspresidenten tirsdag i form av en grundig og omfattende rapport. Her blir det lagt fram flere forslag til endringer i ordningene. Det er Stortinget sjøl som nå skal vedta hvilke regler som skal gjelde, siden flere av forslagene krever lovendring.

Det er også Stortinget sjøl som skal avgjøre hvordan man skal sikre at de etterleves.

Slik må det bli. Det er bare Stortinget som kan vedta nye lover.

Ett av forslagene til endring er at grensen for hvor langt det må være mellom hjemsted til Stortinget for at man skal få rett til pendlerbolig flyttes fra fire til fem mil. Det kan også bli krav til faktiske boutgifter for boligen på hjemstedet.

Det vil altså ikke lenger være mulig å registrere hjemstedsadresse på «gutterommet» hjemme uten å betale husleie eller annet avtalt vederlag.

Et annet og allerede omstridt forslag fra utvalget er at stortingsrepresentanter som ikke går rett ut i jobb etter avsluttet stortingsperiode, skal ha rett til en omstillingsytelse i minst tre måneder. De som har minst åtte år bak seg på Stortinget kan få «etterlønn» på 66 prosent i ytterligere seks måneder.

Et mindretall i utvalget er imot denne utvidelsen.

Innstrammingene utvalget foreslår er ikke store, verken hver for seg eller til sammen. For dem som måtte mene at enhver særordning er en for mye, er det med andre ord ikke mye å hente.

Særordninger er imidlertid ikke et problem i seg sjøl.

Tvert imot så er det nødvendig med slike ordninger for å sikre folk fra alle samfunnslag og alle deler av landet på Stortinget. Problemet er bare i begrenset grad at ordningene har vært for rause.

Det er manglende etterlevelse, uklarheter i regelforståelse om manglende åpenhet som har utgjort en trussel mot troverdigheten til både Stortinget og enkeltrepresentanter. Stortinget må nå benytte anledningen til å rette opp i dette.

Derfor er lovfesting av reglene viktig. Derfor er klarere og mer presise regler viktig.

Og full åpenhet om både regler og praksis er avgjørende.