Normene har to ting felles. KrF står bak begge to og ingen av dem er blitt gjenstand for en skikkelig utredning.

Det er politikk basert på gode ønsker, tro og håp.

Ikke vet en hva det koster, ikke vet en hvordan det slår ut for den enkelte barnehage eller skole og ikke vet en om denne typen normer løser de problemene en er ute etter å finne en løsning på.

Barnehagenormen som ble vedtatt i går stiller krav om maksimalt tre barn per voksen i alderen 0–3 år og maksimalt seks barn per voksen i alderen 3–5 år.

Begge disse normene har gyldighet fra 1. august i år.

De som får det i fanget er kommunene, skoleledere, eier av private barnehager og leder av kommunale barnehager. De har en ting felles. De har protestert kraftig mot denne typen detaljstyring fra Stortinget. At disse kravene på toppen av det hele virker å være kraftig underfinansiert, slik at Stortinget i stor grad sender regningen til kommunene, gjør ikke saka bedre.

Intensjonene bak er utvilsomt bra.

At flere lærere per elev skal gi bedre undervisning, og ikke minst hjelp til de som sliter på skolen. At flere ansatte per barn i barnehagen skal gi en bedre og tryggere hverdag. Dette er vel og bra.

Problemet er at en vet fint lite om det faktisk blir resultatet.

Regjeringen bør se på sin egen utredningsinstruks. Den ble revidert gjennom en kongelig resolusjon fra Kommunaldepartementet så sent som i februar 2016. I instruksen slås det fast; «Det er viktig at statlige beslutninger er velbegrunnede og gjennomtenkte. Ufullstendig eller manglende utredning øker risikoen for at det fattes beslutninger som ikke kan gjennomføres, som gir uønskede virkninger eller som innebærer sløsing med samfunnets ressurser».

Instruksen gir en presis beskrivelse av den manglende saksbehandling som ligger bak de nye kravene som nå stilles til skoleeierne og barnehagene.

Resultatet blir politikk på lykke og fromme.