Russland og president Vladimir Putin har krysset en rød linje. Hele Europas sikkerhet settes i fare med dette.

Slike handlinger må møtes med styrke.

Sanksjonene må ramme russiske interesser med så stor kraft at de setter dype sår i russisk økonomi. Nøler vi nå, vil vi måtte betale dyrt senere.

Putins anerkjennelse av Donetsk og Luhansk og varselet om at det vil bli satt inn «fredsbevarende» russiske styrker, kan ikke aksepteres.

Slike styrker må betraktes som en fiendtlig invasjonsstyrke.

Vi må ikke redusere dette til «bare» et brudd på folkeretten. Hva Putins neste skritt kan bli, veit vi ikke. Hans holdning til spørsmålet om Ukrainas suverenitet gjør at vi kan frykte det verste.

Vi veit likevel nok allerede nå.

Russland har gått lenger overfor en suveren stat enn vi kan akseptere. Setter ikke den frie verden ned foten nå, har også vi flyttet noen grenser. Fra opptakten til andre verdenskrig veit vi også hvilke farer som ligger i det.

«Ursäkta språket, men vi skiter i alla deras sanktioner», sa Russlands ambassadør i Stockholm, Viktor Ivanovitj Tatarintsev, nylig i et intervju med svenske Aftonbladet.

Uttalelsen har et snev av realitet i seg.

Sanksjonene som ble innført da Russland annekterte Krim i 2014 har i alle fall ikke virket. Putin viser tvert imot igjen vilje til å bruke våpenmakt for å nå sine geopolitiske ambisjoner.

Reaksjonene nå må derfor være av et helt annet kaliber.

EU, USA og andre allierte varslet i går sine første mottiltak. Norge vil følge EU. Russiske banker, styrtrike oligarker og personer og bedrifter i kretsen rundt Putin er målet.

Tilgangen til utenlandske kapital- og finansmarkeder skal strypes.

Mest synlig og symbolsterkt er Tysklands avgjørelse om å ikke åpne den omstridte gassrørledningen, Nord Stream 2.

Og nettopp her er vi ved det som kan ramme russisk økonomi med kraft, men som også kan slå sterkest tilbake. Det er også her Europa er mest avhengig av Russland.

Norge kan få økte inntekter. Om ikke annet kaster det et sikkerhetspolitisk, tankevekkende lys over argumentene for en snarlig nedbygging av næringa.

Ekstrainntektene er heller ikke stort å feire. De kan være varsel om forlengelse av den europeiske energikrisa, inkludert norske strømpriser. Vi skal heller ikke utelukke negative konsekvenser for norsk og europeisk økonomi.

Sanksjoner mot Russland er altså ikke kostnadsfrie for oss. Den prisen må vi likevel være villige til å betale, og sørge for at Putin ikke kan «skite» i sanksjonene.