I fjor brukte fylkeskommunane rundt 12,7 milliardar til drift og vedlikehald av fylkesvegnettet. Dette er altfor lite.

Etterslepet på vedlikehaldet er enormt.

Utan ei kraftig opptrapping vil dette bite seg fast. Ein slik måte å forvalte fellesskapet sine verdiar på vil bli svært kostbart på lang sikt.

Innbyggjarane i Overhalla i Trøndelag har protestert mot forfallet på sitt vis. Dei har planta blomster, sett poteter, sådd korn og arrangert «fiske» i sprekkene i ein fylkesveg i forfall.

Med humor har dei slik klart å få nasjonal merksemd.

Men standarden på norske fylkesvegar kallar meir på gråten enn på smil. Standarden på altfor store delar av dette vegnettet er urovekkjande dårleg.

I mange ulykker er dårleg vegvedlikehald ei medverkande årsak. Materielle skadar er den minst alvorlege konsekvensen.

Skadar på helse og tap av liv er den største kostnaden.

Dårleg vegstandard er også med på å redusere verdiskapinga. Dette er særleg alvorleg i distrikta, der transportkostnadane gjerne er størst i utgangspunktet.

Heile 70 milliardar vil det koste å ta dei 44.000 kilometrane med fylkesveg opp til dagens standardkrav. Møre og Romsdal sin del av dette er mellom sju og åtte milliardar.

Då er det rekna inn både reint forfall som manglande dekkelegging og nye standardkrav.

Vi snakkar om kondemnerbare bruer, nye og kostbare krav til tunnelsikring og behov for nye ferjekaier.

Berre tre fylke har større etterslep enn Møre og Romsdal.

Ikkje noko tyder på at dette vil bli betre med det første. KS si budsjettundersøking for 2022 fortel tvert om at fleirtalet av fylkeskommunane trur det blir verre.

Og samtlege fylkeskommunar peikar dette ut som ei av dei tre største utfordringane framover.

Seks av dei trur etterslepet vil auke. Ingen trur det vil minke.

Regjeringa har lovd ein plan for korleis den vil snu utviklinga. Det er vel og bra, men det er ingen grunn til å vente på ein plan for å kome i gang.

Vi treng inga utgreiing for å starte.

For det er nettopp gjennom kartlegging av dagens standard vi veit kor stort etterslepet er, og vi veit kva det vil koste å tette delar av dette.

Fylkeskommunane må sjølvsagt også tole kritisk gransking av sin pengebruk og sine prioriteringar. I iveren etter å realisere nye prosjekt kan gjerne vedlikehald bli sett på vent.

Men det er ikkje mangel på kunnskap som gjer at etterslepet på vedlikehaldet ikkje krympar.

Fylka manglar pengane som skal til for å gjere noko med det.