Fjorårets lønnstillegg er spist opp av den høyeste prisveksten på over 30 år. For de aller, aller fleste ble det et år med reallønnsnedgang.

Legger vi renteøkningene på toppen av dette, ble fjoråret et virkelig dystert år for privatøkonomien for de med høy gjeld.

Årets lønnsoppgjør blir krevende.

Statistisk sentralbyrås (SSB) fasit viser at vi endte med en prisvekst på 5,8 prosent for 2022. Så høy prisvekst har vi ikke hatt siden kriseåret 1988. Da raste bankkrisa, og slo blant annet beina under Sunnmørsbanken.

I fjor satte også Norges Bank opp styringsrenta fra 0,5 til 2,75 prosent.

Mange ledende økonomer tror at både renta og inflasjonen er i ferd med å passere toppen. Likevel er altså fjorårets lønnstillegg «tapt».

En reallønnsnedgang på over to prosent er fasit for svært mange av oss. Det er ikke hverdagskost, for å si det slik. Med unntak av to år, i 1989 og 2016, har SSB notert vekst i reallønna hvert år de siste 30 åra. Rett nok har det variert hvor mye, men det har vært vekst.

Minusårene 1989 og 2016 ga oss heller ikke så stort fall som i 2022.

En trøst kan være at rentenivået fortsatt er lavt historisk sett, tross det siste årets seks rentehevinger.

I et intervju med Sunnmørsposten i forrige uke spår LO-leder Peggy Følsvik at dette gir utsikter til et tøft lønnsoppgjør til våren. Hvilke lønnskrav LO vil stille til forhandlingene med, vil hun ikke kommentere nå.

Lønnsoppgjøret i 2023 er et mellomoppgjør. Normalt er slike enklere enn hovedoppgjørene. I hovedoppgjørene ligger hele tariffavtalen på forhandlingsbordet, mens det i all hovedsak handler om penger i mellomoppgjørene.

I årets oppgjør vil problemet være at det handler om store penger, og det på begge sider av bordet.

For det er ikke bare lønnstakerne som har fått en ekstrem kostnadsvekst i fanget. Også bedriftene sliter med høye strømpriser, stigende renter og økt kostnadsnivå og svekket lønnsevne og konkurransekraft.

Det kan derfor være lite å hente for dem som vil ha kompensert fjorårets lønnstap.

Samtidig er det grupper innen offentlig sektor som ikke trenger å skjele til arbeidsgivers lønnsomhet. I tillegg til å få kompensert kostnadsveksten, vil de ha mer i lønnsøkning enn andre. Det utfordrer frontfagsmodellen.

Det er i slike kriser den norske modellen blir satt på de hardeste prøvene. Det hviler et tungt ansvar på alle parter for å sørge for at den består denne testen, til det beste for norsk konkurransekraft, økonomi og velferdsutvikling.