Vi vil ha billigere mat i butikkene, sterkere konkurranse, større utvalg i disken og bønder som får en inntekt som er til å leve av.

Igjen vil våre fremste folkevalgte ordne opp.

Spørsmålet er med hva og hvordan. Rapporter og ulike utredninger mangler de i alle fall ikke. Det er resultatene som uteblir.

Nå stiger prisene på mat igjen. Dette skjer samtidig som prisen på strøm, drivstoff og banklån tar et større jafs av budsjettet til norske husholdninger.

Da er det ikke rart det blir reaksjoner.

Særlig ikke når det ser ut til at prisene justeres synkront i de ulike kjedene. Når bøndene forteller hva de får for en liter melk eller et kilo kjøtt, er også spørsmålet om hvem som stikker av med fortjenesten til å forstå.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) rettet i Stortinget onsdag pekefingeren mot matvarekjedene. Mye makt er samla på få hender, og det vil han se på.

Objektivt sett har han rett.

Tre store og en mindre kjede dominerer nesten fullstendig sluttleddet. De store kjedene har i tillegg grep om grossistleddet. I leddene før er konsentrasjonen også sterk, fra bøndenes samvirker til den private industrien.

Underskogen er svak, og terskelen for konkurrenter til å etablere seg er høy i dagligvarebransjen. De største har over tid fått bedre innkjøpsbetingelser enn de små.

Det har også vært eksempler på gjensidig prisovervåkning i lovens grenseland.

Det er vanskelig for nye aktører å komme inn.

  • En grunn er kjedenes dominans. Den gir forhandlingsmakt og stordriftsfordeler som er vanskelig å utfordre.

  • En annen er spredt bosetning. Den gjør at butikkene er mindre, dyrere å drive og har mindre utvalg enn i nabolandene.

  • En tredje grunn er norske tollmurer. De hindrer internasjonale utfordrere å etablere seg og begrenser konkurransen i leverandørleddene

Og slik kan vi holde på. Dette og mer til er godt kjent og utredet nesten til det kjedsommelige.

De fleste steiner er snudd. Flere offentlige utvalg, flere stortingsmeldinger, Matkjedeutvalget, Konkurransetilsynet og ulike konsulentrapporter har gitt et grundig faktagrunnlag.

Løsningen uteblir likevel, og ikke uten grunn.

Fakta er nemlig ikke at konkurransen er svak. Matmilliardærene til tross: Marginene i denne enden av kjeden er tynne.

Selvsagt skal vi overvåke konkurransen. Kanskje bør vi også strippe kjedene for markedsmakt. Da blir det kanskje færre milliardærer, men neppe lavere priser og mer utvalg i butikkene.

Det krever tiltak som smerter i alle ledd.

Billigere mat har også sin pris.