Nato får et nytt tyngdepunkt i nord med Finland og Sverige som medlemmer. Det vil både endre Norges rolle i alliansen og legge grunnlag for et tettere nordisk samarbeid.

Derfor er våre nabolands vedtak om å søke medlemskap historisk også for oss.

Over 70 år etter at drømmen om en nordisk forsvarsunion havarerte, kan den gjenoppstå – innenfor Nato.

I Riksdagen både i Sverige og Finland var det historisk sus over de forsvarspolitiske debattene mandag. Begge nasjonalforsamlinger sluttet seg til Nato-søknaden med stort flertall.

For Sveriges del markerer dette slutten på 200 års alliansefrihet.

Dette er en utvikling som få hadde våget å spå bare for få måneder siden, neppe heller Russlands president, Vladimir Putin, dette til tross for at Finland og Sveriges bånd til Nato gradvis har blitt styrket de senere tiårene.

Så seint som i november sa nemlig forsvarsminister Peter Hultqvist at han var garantist for at Sverige ville forbli alliansefritt. Statsminister Magdalena Andersson fulgte opp i mars med at en svensk Nato-søknad ville true stabiliteten i regionen.

Nå sier hun at det er bare sikkerhetsgarantiene fra Nato som trygger Sverige.

Det er bare en forklaring på det kjappe skiftet: Russlands invasjon av Ukraina. Igjen har Russland vist sin mørkeste side mot et naboland.

Finland og Sverige har vært hverandres nærmeste militære allierte. Nå søker de Nato-medlemskap sammen, mens de nordiske naboene lover sikkerhetsgarantier og rask behandling av søknadene.

Om ingen av dagens 30 Nato-land setter ned foten, vil altså Norden kunne stå samlet i alliansen 73 år etter at Norge, Danmark og Island ble med.

Det vil forandre både Nato, Norden og Norges rolle i Nato.

Finlands 1.400 kilometer lange grense mot Russland er aleine en viktig grunn til det. Fram til nå har Norge hatt en særlig posisjon i rollen som «Nato i nord». Med et samlet Norden i Nato vil vi være flere til å dele på dette ansvaret.

Det betyr ikke at vi trenger å frykte for at Norges posisjon i Nato vil bli svekket. Den nordiske familiens felles identitet og verdier kan tvert imot få en sterkere stemme i alliansen.

Det nordiske samholdet har sterke røtter. De røttene kan vi vokse videre på gjennom å være sammen i den kollektive forsvarsplanleggingen, de forsvarspolitiske konsultasjonene i Nato og den integrerte kommandostrukturen.

Slik kan vi ta et større ansvar for vår egen sikkerhet, og styrke den.