Norske eksportgarantier skal fremme norsk eksport og hjelpe norske eksportbedrifter med å dra i land viktige kontrakter. Poenget med garantiene er å sikre arbeidsplasser og verdiskaping i eksportnæringene.

Uten disse ville verftene, havvindindustrien og flere andre eksportbransjer slitt internasjonalt.

Eksport av norske arbeidsplasser bør imidlertid ikke støttes med statlige garantiordninger.

Dette er det nå statlige Eksfin i praksis gjør om de innfører en ordning med garantier til norske redere som vil bygge skip i Tyrkia. Den utrygge økonomiske og politiske situasjonen i landet har gjort vanlige bankgarantier vanskeligere tilgjengelige.

Både norske og internasjonale banker vegrer seg mot å stille opp.

Tyrkia sliter med galopperende inflasjon og kraftig svekket valuta. Tidligere i sommer var den årlige prisveksten i landet på nær 80 prosent, det høyeste på nær 25 år. Den økonomiske krisen har bare forverret seg det siste året.

Tyrkia er en betydelig skipsbyggingsnasjon. Svært mange norske redere har valgt tyrkiske verft de senere årene, særlig for bygging av ferjer og fiskebåter. Sammen med Spania har landet vært en av de største konkurrentene til norske verft.

Dette er en posisjon som tyrkiske verft har kommet til mye på grunn av lave kostnader og svært gode ordninger for eksportgaranti.

Den tyrkiske eksportfinansieringen har dekket opptil 85 prosent av kontraktsbeløpet. I tillegg har verftene hatt svært gode skatteordninger, blant annet fritak fra eiendomsskatt og utsatt skatt om de reinvesterer i verftet. Dette er en type ordninger som ligger milevis fra det norske verft får.

At det norske virkemiddel apparatet på toppen av dette skal bidra til å styrke konkurranseevnen til de tyrkiske verftene framstår som meningsløst.

Det er på høy tid at næringsminister Jan Christian Vestre tar tak i disse problemstillingene.

Det gjelder ikke bare Eksfin. Det finnes en flere eksempler der hundrevis av millioner i Enova støtte har gått til skip som blir bygget ved utenlandske verft. Blant annet prosjekt for bygging av såkalt autonome, altså selvgående båter.

Teknologi- og kompetanseutvikling som vi burde drevet fram selv, flyttes til utlandet med statlige penger på kjøpet.

Et rederi står selvfølgelig fritt til å bygge båter hvor de vil. Men det kan ikke være slik at den norske stat skal bli med på ferden og tar risikoen som det fører med seg å bygge skip, det være seg i Tyrkia, Spania, India eller Vietnam.

Den risikoen ligger i sin helhet på rederiets skuldre.