Mindre enn ti dager er gått siden tiårsmarkeringene etter 22. juli-terroren. Den dagen lovte alle hverandre høytidelig at terror og ekstremisme som kan lede til terror skal bekjempes.

«Aldri mer», sa vi. Vi skulle ta et oppgjør.

Men raskere enn noen klarer å si «ta et oppgjør med ekstremisme, hets og hatprat» ble dette en debatt om hvem som skal ta mest eller minst ansvar.

Det må det bli slutt på. Ta ansvaret!

Startskuddet var da Jonas Gahr Støres (Ap) sa at høyresiden i norsk politikk har et særlig ansvar for å trekke grenser mot det høyreekstreme tankegodset.

Tidligere Høyre-ordfører i Oslo, Fabian Stang, skrev straks at dette var å gjøre partipolitikk av 22. juli-tragedien.

Han fikk knallhard motstand også fra sentrale tillitsvalgte i Høyre. Han valgte å slette Facebook-meldinga før 22. juli var omme.

Frp-leder Sylvi Listhaug mente imidlertid at Stang sa det som mange mente. Hun hadde rett.

En drøy uke etter sier også statsminister Erna Solberg omtrent det samme. Hun mener at Støre implisitt tillegger Høyre en sterkere tilknytning til ytre høyre. Stortingsrepresentant Michael Tezchner (H) mener Støre skaper splittelse.

Frps Sivert Bjørnstad sier til VG at Støres oppfordring er uklok.

Slik kan vi velge å holde på, men da velger vi også bort det sentrale: Hvordan best bygge et forsvar mot ekstremistisk tankegods. Det verste er at vi risikerer å bare snakke om ansvar uten ta ansvar.

Det er slett ikke sikkert at høyreekstreme lytter mer til politikere på høyresiden enn andre, men det kan være nærliggende å tro det. I alle fall er det mer sannsynlig enn at de lytter til sine ofre.

Enda mer sannsynlig er det at et oppgjør ledet av politikere på høyresiden vil ha sterkere effekt mot spredning av slikt tankegods enn om oppgjøret kommer fra venstresiden.

Tolker vi Støres oppfordring slik, er den ikke forskjellig fra da norske muslimske ledere ble oppfordret til å ta avstand fra vold i religionens navn under karikaturstriden eller etter drapet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh i 2004.

Heller ikke da var det grunnlag for å påstå at hver enkelt imam i Norge hadde noe voldsideologisk fellesskap med ekstremistene.

Vi bad likevel de muslimske lederne om å heve stemmen fordi det var mer sannsynlig at de ble lyttet til – om ikke av voldsmennene, så av dem som kunne finne på å dele noe av deres tankegods.

Hadde norske politikere akseptert det om de sa at de ikke hadde noe mer ansvar for å si fra enn andre?

Neppe.