Frivillige organisasjoner kan ikke være skjermet mot kutt i et stramt statsbudsjett. Statsråder som tar rollen som meningspoliti bør de derimot skjermes for.

Sjøl en landbruksminister skal være en demokratiets tjener.

Den oppgaven innebærer blant annet å sørge for å skape vilkår for et mangfold av meninger, også de man er dypt uenig med.

Landbruksminister Sandra Borch (Sp) var forberedt på at det kom til å bli rabalder da hun kuttet dyrevernsorganisasjonen NOAH helt fra statsbudsjettet. Rabalder ble det.

Fra å ha hatt en post på 730.000 på årets budsjett, er NOAH som eneste på landbruksministerens liste fjernet i forslaget til neste års budsjett.

Først forklarte hun det med strammere tider og at NOAH ikke er en medlemsorganisasjon. Tirsdag innrømmet hun så at NOAHs meninger om norsk landbruk var sterkt medvirkende til at de ble strøket av budsjettet.

Det store flertallet av norske bønder heier nok på ministeren for hennes avgjørelse. I det store flertallet av det norske folk møtes den trolig med en viss porsjon av likegyldighet.

For NOAH betyr det neppe helle noen stor økonomisk krise. Organisasjonen er utstyrt med greie økonomiske muskler fra før. Sympati-donasjonene saken har utløst, gir trolig også mer penger i kassa enn beløpet Borch kuttet.

Organisasjonen kan altså fortsette sin kritikk mot måten norsk landbruk, landbrukspolitikk, dyrevern og rovdyrforvaltning drives på.

Likevel er dette sterkt problematisk.

Borch er ikke den første statsråden som blander kortene. Audun Lysbakken (SV) måtte gå av som statsråd for å ha gitt penger til aktiviteter knyttet til eget ungdomsparti uten at andre hadde fått mulighet til å søke på dem.

Striden rundt støtten til Human Rights Service (HRS) er et annet eksempel. Også her var organisasjonens politiske meninger viktig, både for at de fikk støtte og for at den ble strøket av budsjettet etter 16 år.

Slik bruker ulike regjeringer sine økonomiske muskler til å kneble – eller fremme, stemmer i samfunnsdebatten og det frivillige Norge.

Frivillige organisasjoner har ingen selvsagt rett til å få statsstøtte. De må finne seg i prioriteringer. Det er også rimelig at de må fylle formelle kriterier for å kvalifisere til støtte.

Slik er det også med partistøtte og eller støtte til trossamfunn.

Regelstyrt støtte gir forutsigbarhet og trygghet. Det gir et vern mot innfall fra politikere som ikke forstår viktigheten av å dyrke meningsmangfold, og at det også betyr å dyrke motstemmene man ikke liker.