Vi trengte vel ikke forskere for å fortelle oss at fraværsgrensa i den videregående skolen ville få ned fraværet. At det også er en av konklusjonene i en fersk Fafo-rapport, er derfor ingen stor overraskelse. Det resultatet viste seg umiddelbart.

Det betyr likevel ikke at tiltaket er en rein suksess. Fravær eller nærvær i klasserommet kan ikke være noe annet enn et delmål. Målet må være at flere kommer seg gjennom den videregående skolen med best mulig utbytte.

Vi kan ikke feire uten at resultatene for skolefrafall og karakterer blir bedre. Konklusjonene i Fafo-rapporten peker nemlig i begge retninger. Fraværet er redusert med imponerende 20 prosent etter at fraværsgrensa ble innført, men samtidig er risikoen for å ende opp med strykkarakter økt.

Sjølsagt er det en viktig forutsetning for læring og utvikling i skolen at eleven faktisk er til stede. Uten ytterligere tiltak og innsats for de elevene som av ulike grunner sliter på skolen, bidrar imidlertid fraværsgrensa bare til å dempe symptomene. Nå må vi sørge for å behandle årsakene.

Det krever et bredt sett av tiltak, både i klasserommet og i skolehelsetjenesten. Det handler om alt fra å tilpasse fag og undervisning for å møte behovene hos dem som sliter med teori til å ha en skolehelsesøster som er til stede og har tid.

Men ikke minst handler det om å skape tette og gode relasjoner og tillit mellom lærere og elever. Det får man ikke bare av å prate om det eller å vedta regler. Det får man ved å sette inn nok og godt kvalifiserte lærerressurser, lærere som har tid nok og kunnskap nok til å se, forstå og hjelpe.

Etter alle år med kamp mot frafallet i den videregående skolen, har seirene så langt vært for få og små. Derfor er det viktig at vi nå når vi har fått flere av elevene til å være på skolen, at vi nå gir dem en bedre grunn til å være der. Da må vi våge å se forbi slagords-tiltakene.