Kun halvparten av oss har høy tillit til at de hemmelige tjenestene jobber for innbyggernes beste. Det viser resultatet av en fersk undersøkelse i regi av LO Stat og Utsyn – forum for utenriks og sikkerhet.

Det bør bekymre både tjenestene og folk flest.

Hemmelighold er både en nødvendighet og en dyd for sikkerhetsmyndighetene. Det fører også til at de kan være omgitt av mystikk og myter som kan påvirke folk flest sin tillit til dem negativt.

Det må både Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) leve med.

Forklaringene på en såpass lav tillitsscore som denne undersøkelsen viser, kan også være mange. Flere hendelser de siste årene kan til og med gi folk god grunn til å stille spørsmål.

Og tjenestene blir ofte synligst først når de svikter eller gjør feil.

PST hadde gjerningsmennene på alle tre terrorangrepene i Norge de siste tiårene, Zaniar Matapour, Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, på radaren, men uten å klare å hindre angrepene. Frode Berg-saken stilte heller ikke Etterretningstjenesten i noe heldig lys.

PSTs praksis med å hente ut informasjon om flyreisene til millioner av passasjerer over en periode på ti år, uten hjemmel i lov, er også egnet til å svekke tilliten.

Særlig fordi svarene da Stortingets EOS-utvalg slo alarm allerede i 2014 ser ut til å ha vært et forsøk på å mørklegge virksomheten overfor det utvalget som skal kontrollere dem.

Åpenhet er nødvendig for å bygge tillit. Slik kan befolkningen få kunnskap og forståelse for en virksomhet. Men disse tjenestene kan ikke praktisere like stor åpenhet som andre etater.

Da kan de avsløre metoder og aktivitet til skade for seg selv, og slik svekke Norges sikkerhet.

Hemmeligholdet gjør også at vi sjelden får vite når de gjør en god jobb. Bekymringssamtaler med radikalisert ungdom, overvåking av miljøer med voldspotensial eller cyberangrep som blir avverget når ikke avisenes overskrifter.

Resultatet av Norstat-undersøkelsen er ikke helsvart. Tross alt er det svært få som svarer at de har liten eller ingen tillit til tjenestene. Det kunne vært verre. Etableringen av EOS-utvalget for 26 år siden er en viktig årsak til det.

Tross motstand fra deler av tjenestene fikk vi da et mer troverdig kontrollregime. En slik parlamentarisk kontroll bidrar til tillit. Det stod dårligere til før.

Likevel bør ingen si seg fornøyd med dagens status. Tjenestene er avhengige av tillit i befolkningen og befolkningen er avhengig av sikkerhetstjenester de har tillit til.

Dette er det bare tjenestene selv – ikke befolkningen, som er i posisjon til å gjøre noe med.