I mer enn tre tiår har utbedring av E136 fra Ålesund til Dombås stått helt øverst på prioriteringslista i Møre og Romsdal. Alle er enige om at denne vegen er viktigst i fylket.

Likevel er den fortsatt flaskehals nummer en – i eksportfylke nummer én.

Nå må vi bruke enigheten til noe nyttig. Vi tåler ikke at det går nye tiår.

Politikere, næringsliv og andre veginteresserte var onsdag samlet til konferanse om E136 (Eksportvegen) på Moa i Ålesund. Mest av alt viste konferansen hvor stor enigheten om prosjektet er.

Fylkestinget, samtlige politiske partier, LO, NHO, alle regionrådene i fylket, fagetatene og ordførerne i alle direkte berørte kommuner står bak dette, og det har de gjort lenge.

Litt har skjedd. Tresfjordbrua, Vågstrandstunnelen, krabbefeltet på Ørskogfjellet er realisert. Siste skudd på stammen er anleggsstarten mellom Breivika og Lerstad i Ålesund.

Sett i forhold til behovet er dette likevel lite. I reine investerte kroner utgjør dette drøyt 2,6 milliarder. Det er mindre enn halvparten av det fylket har investert i Nordøyvegen.

Sett i forhold til hva staten har brukt på samferdsel i andre deler av landet, er det også lite. Møre og Romsdal henger etter i kampen om statlige samferdselskroner.

Summerer vi statlige vegmilliarder tilbake til åpninga av Eiksundsambandet i 2008 og fram til i dag, bikker vi så vidt sju milliarder. Målt i forhold til både folketall og lokal verdiskaping er dette smått i en periode der statlige veginvesteringer har mer enn doblet seg.

Satsing på jernbane i andre deler av landet forklarer noe, men ikke alt.

Så kan vi lete etter forklaringer og syndebukker. Vi kan kritisere modellene for samfunnsnytte, Statens vegvesen for treghet, kommunale reguleringsmyndigheter for å være en flaskehals – eller at vi lar ønskelista ese så mye ut at prosjektene sprenger alle fornuftige rammer.

Vi kommer ikke videre med det.

Vi må også spørre oss selv om vi har klart å bruke den rungende enigheten til noe fornuftig, eller om den har vært lammende. At vi tror at enigheten alene skal gi gjennomslag, at vi glemmer å kjempe og heller krangler om andre prosjekt.

I den knallharde kampen om statlige vegkroner holder ikke det. Og den kampen blir ikke lettere nå. Anleggskostnadene har eksplodert. Samtidig må regjeringa stramme inn for å holde renta og inflasjonen nede.

Mener vi alvor med at E136 er hovedpulsåra vår, så må vi kjempe sammen. Vi kan ikke nøye oss med bare noen mindre utblokkinger i løpet av tre tiår, mens pasienten er på randen av et massivt infarkt.

Vi må bruke enigheten til å slå alarm så det høres, ellers er den ikke verdt noe.