Hvis noen fortsatt skulle være i tvil om behovet for at forslaget til statsbudsjettet neste uke blir stramt, så bare se til Storbritannia.

Etter statsminister Liz Truss’ forslag om den største skattelettelsen siden 70-tallet, har både pundet og aksjemarkedet fått juling.

Uten at det betyr at skattelettelser i seg selv er feil.

Problemet er at det er for mye til feil tid. Samme uke som sentralbankene i land etter land gjorde sitt ytterste for å kjøle økonomien med store renteøkninger, slo Truss til med tiltak med motsatt effekt.

Kombinasjonen av krisepakker på 150 milliarder pund og de største skattelettelsene siden Margareth Thatchers tid sendte pundet mot kjelleren, obligasjonsrentene i taket og ga børsene skjelven.

En sterk stimulans passer dårlig med det kritiske øyeblikket økonomien står i. Og om Truss har Thatchers skattekutt som forbilde, så har hun glemt en ting: Thatcher kuttet også kraftig i offentlig forbruk.

Bank of England står allerede klar til å jekke renta videre opp.

Storbritannia har sitt å slite med. Vi har vårt. Inflasjonen på øyriket er høyere enn her. Britene også ettervirkninger etter Brexit-smellen på nakken. Vi snakker ikke om to tvillingøkonomier.

De økonomiske kreftene er likevel de samme.

Holder ikke finansminister Trygve Slagsvold Vedum igjen på pengebruken i budsjettforslaget 6. oktober, kan vi også få stormkast som sender norsk økonomi inn i et farligere farvann.

Enten vi liker det eller ei er det altså budsjettkutt og skatteskjerpelser det vi kan vente oss. Det var nok ikke slik Vedum hadde sett for seg hans første helt egne budsjett skulle være.

Ikke etter fjorårets valgkamp i alle fall.

Det er derfor det er så vanskelig å kjenne igjen Senterparti-Trygve i Finansminister-Trygve. Forvandlingen er et resultat av en realitetsorientering verken han eller de fleste andre hadde sett for seg.

Neste uke får vi fasiten på alvoret i regjeringens mange advarsler om at de vil skuffe mange. Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) varslet senest tirsdag om at flere store vegprosjekter vil bli utsatt.

Spørsmålet er om regjeringen våger å skuffe mange nok mye nok, og stå i det. Det gjør vondt å skuffe både partifeller og velgere.

Men det vil gjøre enda mer vondt om de ikke våger. Skal Norges Bank gjøre størstedelen av jobben, betyr det rentehevinger som rammer bredt uten fordelingspolitisk presisjon.

Finanspolitikkens viktigste våpen er statsbudsjettet. Det kan treffe målene mer presist, slik at de som tåler det mest kan bære den største byrden.