Vi har lagt bak oss et krevende år med uro, usikkerhet og store utfordringer. Tre dager inne i et nytt år kan vi bare håpe at det kommende året blir bedre.

Men krigen i Ukraina fortsetter med all sin brutalitet.

Mange i det krigsherja landet opplever ekstrem lidelse i vinter. Russlands terrorangrep på sivile mål gjør vinteren svært vanskelig for en hel befolkning, ikke bare for de nærmest fronten.

Både statsminister Jonas Gahr Støre og Kong Harald var i sine nyttårstaler tydelige på støtten til Ukraina, men også på hvordan krigen påvirker oss.

For selv om det ikke kan sammenlignes med ukrainernes prøvelser, er det mange også i Norge som har det ekstra vanskelig som følge av krigen.

Høye energipriser og dyrtid har gjort hverdagen krevende for dem som fra før sleit med å få endene til å møtes.

Verdien av samhold ble understreket i begges taler. Det er i vanskelige tider denne verdien blir aller mest tydelig og nødvendig. Det er når det er vanskelig at det er aller viktigst å stille opp for hverandre.

«Vi trenger hverandre – løft blikket!», var oppfordringen fra kongen.

Det er en oppfordring om å ta ansvar, vise omsorg for og hjelpe hverandre. Samtidig er det i kriser vi mer enn ellers har bruk for velferdsstatens sikkerhetsnett.

Selv om mye tyder på at rentetoppen nærmer seg og at inflasjonen flater ut og normaliseres, betyr ikke det at krisa er over. For mange kan det bli nettopp i år den vil melde seg for alvor.

Det gjelder de med høy gjeld, men også de med lave inntekter som så langt har klart å komme seg gjennom hverdagen med et nødskrik.

Når bufferen er tømt, de ubetalte regningene har hopet seg opp og strikken er tøyd til bristepunktet vil flere trenge fellesskapets sikkerhetsnett.

«Vi som lever i dag har vokst opp i en privilegert tidsalder der mye har gått riktig vei». Kong Harald summerte i denne setningen opp utviklingen for de fleste tiårene etter andre verdenskrig.

Vi har hatt stor framgang både økonomisk og i form av økt offentlig velferdstilbud.

Det er lett å ta dette for gitt, og mene at det offentlige alltid skal stille opp med alt for alle.

Slik kan det dessverre ikke være. Velferdsstatens løsninger er ikke dimensjonerte for å skjerme oss fra enhver krise. Staten kan ikke ta enhver ekstraregning.

Vi er privilegerte, men det gjelder ikke alle.

Å stå sammen i krisa betyr at vi må prioritere de som ikke er det. Det er hvordan vi klarer å hjelpe de som har det aller vanskeligst som viser den virkelige verdien i et fellesskap.

Ikke at vi alle klarer å leve som før gjennom en krise.