Årets lønnsoppgjør får det til å knake i sømmene i fagbevegelsen. Ansatte i offentlig sektor protesterer på at industrien setter tak på hva de kan få i tillegg.

Får de gjennomslag for å sprenge det taket, utfordrer de dagens oppgjørsmodell.

Får de ikke gjennomslag, kan sjukepleiekrisa vokse eller bite seg fast.

Trepartssamarbeidet er det norske arbeidslivet hellige ku. Det bidrar til stor grad av stabilitet, arbeidsfred og små forskjeller. Den gjør også sitt til at norsk næringsliv opprettholder sin konkurranseevne med utlandet.

Alt dette er en viktig ingrediens i oppskrifta på velferdsstaten.

Akkurat nå foregår ett av den norske modellens paradegrener, tariffoppgjørene. De såkalte frontfagene kom i mål med en ramme som gir 3,7 prosent lønnsvekst. Forutsatt at inflasjonen holder seg under de forventede 3,3 prosentene, gir dette også økt kjøpekraft.

I forbundsvise oppgjør, slik vi har i år, er da normalen at de etterfølgende oppgjørene i de andre forbundene ikke sprenger dette taket. Argumentet for at de konkurranseutsatte bransjene går først, er å sikre at norsk næringsliv havner i en lønnsspiral som svekker konkurranseevnen med utlandet.

Norge er allerede et høykostland, og tåler ikke å ta nye trinn opp på den stigen.

Problemet er imidlertid at dette taket også holder andre nede, grupper som kanskje både føler for og trenger et løft forbi andre. I år mener eksempelvis lærere og sjukepleiere at det er deres tur.

Splittelsen mellom offentlig ansatte og frontfagene var synlig allerede før oppgjørene startet, og ble ett hakk videre da Teknisk beregningsutvalg la fram sine tall for lønnsutviklingen i fjor.

Nøtta må knekkes, men uten at vi knuser kjernen som gir norsk arbeidsliv stabilitet

Så har ikke tariff-våren gjort klimaet noe mildere.

Denne uka startet forhandlingene i offentlig sektor, og Fagforbundets Mette Nord og Sykepleierforbundets Lill Sverresdatter har barket sammen. Nord er lojal mot frontfagene, og vil i tillegg ha løft for de med lavest lønn.

Sykepleierforbundets leder mener de må få sprenge taket, og argumenterer både med innsatsen under pandemien og behovet for å rekruttere flere til yrket.

Dette er en nøtt. Om innsatsen under pandemien skal gi varig lønnsløft, kan nok diskuteres. Det er flere enn sjukepleiere og lærere som har stått i frontlinja der.

At lønn er viktig for å få flere til å bli sjukepleiere og bli værende i yrket, er imidlertid utvilsomt et poeng. Mangelen på sjukepleiere er i ferd med å bli en krise.

Nøtta må knekkes, men uten at vi knuser kjernen som gir norsk arbeidsliv stabilitet.