Sjukehusa i Norge har fått det langt tøffere økonomisk som følge av den høye kostnadsveksten. De som hadde håpet at helseministerens sykehustale tirsdag skulle være til trøst, ble trolig skuffet.

Her kom det ingen løfter om lettelser.

Tvert imot. Kostnadsveksten i sjukehusa blir ikke kompensert. De som driver med underskudd får klar beskjed om å skjerpe seg. Investeringer og vedlikehold settes på vent, og behandlingstilbud kan bli faset ut.

Politikere som sitter i posisjon sløyfer ofte direkte og ærlige meldinger, og erstatter dette med utenomsnakk. Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) skal denne gangen ha ros for ærligheten. Hun pakker ikke inn budskapet om at dette blir tøft.

Sjansene til å få kompensert den kraftige kostnadsveksten fullt ut er lik null.

For sjukehus som alt sliter med sprengt kapasitet, stort sjukefravær og økt ventetider, er det en tung beskjed. Resultatet vil bli større press på de ansatte og sterkere krav om effektivisering.

Helseministerens årlige sjukehustale er blant regjeringens sterkeste styringsverktøy overfor sjukehusa. Her gis signal om kursendringer og de viktigste prioriteringene.

Slik sett skiller ikke denne sjukehustalen seg særlig fra andre.

Psykisk helse og rusomsorg, kompetanse og forskning, rask tilgang til helsetjenester og gode pasientforløp står høyt på lista. I tillegg vil regjeringa kutte innleie av arbeidskraft og øke innsatsen for å rekruttere helsepersonell.

Lista over hva som skal prioriteres er ikke det som gjør denne sjukehustalen spesiell. Mer uvanlig er det med en såpass klar beskjed om at sjukehusa må kutte i tilbud.

Noe er ukontroversielt. De fleste vil stille seg bak ønsket om «unødvendig rapportering». Helt sikkert også ansatte ved St. Olavs hospital som føler de står midt i det motsatte ved innføring av Helseplattformen.

Å be om å unngå overforbruk av røntgen- og laboratorietjenester ypper heller ikke til bråk.

Mer krevende blir kravet om kutt i behandlingstilbud. Her skyver ministeren dessverre ansvaret fra seg. Helseforetaka må sjøl fronte slike kutt overfor grupper av pasienter som står i en fortvilt situasjon. Det eneste styringssignalet fra helseministeren er at hun peker mot de dyre og mest risikable behandlingene.

Hun kan godt forsvare dette med at dette er et spørsmål som fagfolka håndterer best.

Samtidig er det slike kutt også er det som har den høyeste politiske omkostninga. Når først ministeren gir så klare signal om at det må kuttes, burde hun også være beredt til å ta en større del av den belastninga.