I dag er det nøyaktig ett år siden det første stikket med korona-vaksine ble satt i Norge. Siden er det satt mer enn 9,5 millioner doser her til lands. I verden nærmer det seg ni milliarder.

Mye har skjedd dette året.

Men det som mange tenkte skulle være en strak veg ut av pandemiens grep, har vist seg å være mer krokete enn ventet. Å se for seg det siste året uten vaksinene er tross alt langt mer skremmende.

En beboer ved Ellingsrudhjemmet i Oslo var først ute. Dagen før hadde 10.000 doser av Pfizer/ Biontech-vaksinen kommet til landet, ei uke etter godkjennelsen i EUs legemiddeltilsyn, EMA.

«Når vi har en vaksine, kan vi ta hverdagen tilbake igjen», sa daværende statsminister Erna Solberg. Målet var 10 millioner doser.

I dag er vi altså tett på dette målet. Så ble ikke hverdagen helt som ventet. Ikke minst har omikron-varianten med nye restriksjoner, munnbind og hjemmekontor satt en stopper for det.

Reisen vi har lagt bak oss er likevel verdt en refleksjon. I tiden etter de første dosene ble satt, handlet debatten først og fremst om hvor treigt det gikk.

Regjeringen ble kritisert for å ha koblet seg for tett til EU.

Storbritannia og Israel var idealene. Det kom krav om at Norge burde gjøre som dem og inngå egne avtaler med vaksineprodusentene, inkludert den russiske Sputnik-vaksinen. Men det var før AstraZeneca-vaksinen ble satt på pause og senere droppet.

I dag er fokuset i Norge på å rulle ut en tredje såkalt booster-dose så raskt som råd. Spredningen av omikron-mutasjonen er en viktig årsak til dette, i tillegg til at effekten av vaksinen også avtar over tid.

Fasit i dag er at rundt 25 prosent av alle over 18 år har fått en slik dose.

Målet er at alle voksne skal ha fått tilbud om en tredje dose i løpet av de første ukene neste år. I det neste halvåret mottar Norge vel en million doser i måneden i følge Folkehelseinstituttet (FHI).

Verden sett under ett er imidlertid langt fra dette. Covax-samarbeidet, der Norge hadde en sentral rolle, ble et mageplask. Rike land handlet vaksiner med begge hender. De fattige ble stående sist i køa. Resultatet var høyt smittetrykk med økt risiko for nye mutasjoner.

Vaksinen stopper ikke all smitte, men er likevel den beste vegen til en hverdag der Covid-19 er en sjukdom samfunnet kan takle. Men det må gjelde hele verden. Målet kan nås i løpet av det neste halvåret med økt produksjon — og en mer rettferdig fordeling.