I dag er det et år siden Russland gikk til en brutal angrepskrig mot Ukraina. Konflikten er fastlåst, blodig og dyster. Utsiktene til en millitær, diplomatisk eller politisk løsning synes fjerne.

Krigen har medført enorme tap av liv. Den har påført sivile i Ukraina ufattelige lidelser. Særlig gjelder det for befolkningen i de områdene der frontlinjen i dag går gjennom de østlige og sørøstlige delene av landet.

Langs den rundt 1300 kilometer lange fronten utkjempes det hver dag blodige slag med store tap av menneskeliv.

Hvor lenge kan dette pågå?

Ingen har svaret. Det sies at alle kriger til slutt finner sin løsning ved forhandlingsbordet. Dit er det langt fram i denne konflikten.

Ukraina er i henhold til folkeretten i sin suverene rett til å forsvare seg og kjempe for å vinne tilbake de landområdene de så langt har tapt til Russland.

Rundt det spørsmålet er det ingen tvil.

Samtidig er det vanskelig å se for seg en total russisk kollaps.

Det har utviklet seg til en krig Putin ikke kan tape, samtidig med at det er blitt en krig Vesten og Nato aldri kan tillate Putin å vinne.

Ukraina ble selvstendig stat da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Da stemte 90 prosent av det ukrainske folket for selvstendighet fra Russland.

Men i flere regioner i Øst-Ukraina var det store russiske minoriteter. Samtidig var det sterke krefter i Russland som hadde vanskelig for å akseptere Ukraina som selvstendig stat.

Russlands invasjon av Ukraina startet i februar 2014 da de annekterte Krim samt deler av fylkene Luhansk og Donetsk.

Det er bakteppet for den angrepskrigen Vladimir Putin har startet.

Det avtegner seg et bilde av en stadig mer egenrådig hersker i Kreml med farlige stormannstanker om Russland som en ideologisk, kulturell og religiøs stormakt som skal by på noe annet enn det som i Putins øyne er et dekadent Vesten i moralsk forfall.

Det er skremmende tanker som presenteres når Putin holder sine taler.

Vesten og Nato har ikke noe annet valg enn å fortsette med en massiv millitær-og økonomiske støtte til Ukraina.

Håpet er at dette i kombinasjon med massive sanksjoner mot russisk økonomi skal tvinge Russland ut av Ukraina, eller føre til at et svekket Russland godtar å sette seg ved forhandlingsbordet.

Men fram dit er det en lang veg.

Det er grunn til å frykte at Putin vil fortsette med sine trusler om bruk av kjernefysiske våpen etter hvert som krigen går stadig dårligere sett med russiske øyne.

Det er trusler vi skal merke oss, men som vi ikke kan styre etter.

Vi må fortsette å håpe på at en fredsløsning finnes, samtidig som vi på bred front støtter Ukraina.

Andre alternativ finnes ikke.