Min mor er i sitt nittiende år, og er sterkt dement. Hun har mistet nesten alle ferdigheter! Hun kan ikke lenger tilberede sin egen mat, og hvis du ikke sitter der mens hun spiser, glemmer hun å spise. Hun greier ikke å betjene sin egen radio, og unntaksvis fjernsynet. Hun er ikke lenger i stand til å ivareta egen hygiene eller holde rent i egen bolig.

Mens hun før av og til gikk ut, er hun nå fanget i sin egen leilighet. Hun er understimulert og lever et uverdig liv. I tre år har jeg og min kone måttet holde oss hjemme for å stå for innkjøp og alle oppgaver som hjemmetjenestene ikke utfører. Personlig har dette ført til tap av inntekter i hundretusenvis av kroner. Hun er, ifølge eldreomsorgen i Ålesund, for «frisk» til å komme på aldershjem. Sannheten er en annen!

Dette er en villet politikk. En politikk som bevisst fører ansvaret over på pårørende. Det som skjer, er en massiv privatisering av eldreomsorgen, en massiv fraskrivelse av ansvar. Vi som pårørende laster ikke hjemmetjenestene, de arbeider innenfor rammer som bystyret har gitt dem. Gitt rammene, så gjør de en utmerket og profesjonell innsats. Det som er verre, er at dette visste politikerne, da de fattet sine vedtak. Av samvittighetsgrunner har vi valgt å stille opp, men nå begynner det å gå på helsa løs.

Jeg gruer meg til å gå på besøk til min egen mor. For å ivareta egen helse, må vi om ikke altfor lenge sette foten ned, og stoppe hjelpen. Det er vondt å gjøre dette mot min egen mor, men jeg er nødt til å tenke på min egen alder, som nærmer seg 70.

Når sommeren er over, vil vi ikke lenger stille opp for å gjøre nødvendige innkjøp. Ikke lenger fungere som hennes private transportbyrå. Da får kommunen finne en løsning uten oss!