Det gjør partisekretær Kjersti Stenseng også denne gang, og sier: «Januar har vært tøff for folk. Det er prisvekst og renteøkning. Folk merker dette godt i lommeboka. At frustrasjon og misnøye blir rettet mot de som sitter i regjering og styrer, er naturlig».

Partisekretæren kommer med en veldig enkel analyse av situasjonen.

Det går ikke an å komme med den samme analysemodellen gang etter gang. Jeg tror velgerne har en helt annen analyse av den politiske situasjonen. Det er heller ikke sikkert at det kun er egen lommebok som er bestemmende for folks partivalg, slik Stenseng så sterkt antyder.

Nedgangen for Arbeiderpartiet er heller et resultat av svak regjeringsledelse, at folk føler at regjeringen styrer uten mål og mening, at den ikke bevilger nok penger til og prioriterer sentrale områder som drift av sykehus, god eldreomsorg og støtte til de som har falt ut av arbeidslivet – for å nevne noen områder.

For meg personlig er det rett og slett reverseringspolitikken som gjør meg uhyre skeptisk til denne regjeringen

Regjeringen har også skapt og skaper mye uro og støy rundt egen politikk. Forklaringen kan rett og slett være ganske enkel At velgerne er uenig med og ikke har tro på regjeringens politikk og dens økonomiske prioriteringer.

For meg personlig er det rett og slett reverseringspolitikken som gjør meg uhyre skeptisk til denne regjeringen.

Regjeringen har i tillegg har svake og upopulære politikere

  • som helseminister Kjerkol og arbeidsminister Persen, ministre som ikke mestrer kommunikasjon med velgerne

  • ministre som Gjelsvik og Mehl, som opptrer arrogant og ikke er lyttende

  • usynlige ministre som fiskeriminister Skjæran og bistandsminister Tvinnereim, industriminister Vestre som roper høyt og lover mye, men som får til mindre

Det bidrar heller ikke det til at synet på regjeringen blir noe bedre.

Så lenge Arbeiderpartiets sentrale folk på Youngstorget ikke ser nødvendigheten av en grundig analyse av dagens politiske situasjon, men tyr til de samme forklaringene gang etter gang, kommer ikke partiet videre.

Det gjør heller ikke samarbeidsregjeringen – men det er kanskje like greit.