Etter to år med pandemi fikk vi på Spjelkavik VGS endelig tatt en tur ut i verden med elever igjen. Hos oss velger elever internasjonal linje for å få et litt annet perspektiv i skoledagen.

Med 36 elever tok vi fly til Amsterdam, og buss videre til Ieper i Belgia. Turen var tydelig etterlengtet hos elevene, og de var spente og nervøse, slik de alltid er, i det de møtte familiene de skulle bo hos i en uke.

Med krigen i Ukraina som bakteppe ble fokuset på Iepers skjebne første verdenskrig mer aktuelt. Resultatet etter fire blodige år var en ødelagt by. Valget stod mellom å la byen være slik, som et minne om hvor galt det kan gå, eller å bygge opp igjen byen, med samme avtrykk som den middelalderbyen hadde hatt. Byen med den mektige ulltøyshallen fra 1304 ble gjenreist.

For oss fra Ålesund går også tankene til gjenreisingen etter brannen i 1904. Slike linjer er gode å trekke for elevene, med tanke på fag, og for å møte målene i verdigrunnlaget i læreplanen. Her er menneskeverdet i fokus, og elevene skal bygge identitet og få forståelse for kulturelt mangfold. Opplevelser man kjenner på kroppen har stor verdi i slike læringsprosesser.

Å gå langs gravene til falne soldater gir nye perspektiver på det vi kan lese i læreboka. Å bli fortalt om soldatene som dro for å kjempe, og som trodde de ville være hjemme igjen før jul blir levendegjort av navn og alder på falne. Ikke minst gjør det et sterkt inntrykk for elevene å få være med på å legge ned krans over de falne på alliert side. Denne seremonien gjennomføres hver eneste kveld gjennom hele året ved minnesmerket med navnene til 54 896 soldater som ikke fikk en egen grav med navnet sitt på.

Elevene kunne tenke på det som har skjedd, og samtidig tenke på det som skjer aktivt i en annen del av Europa. Vi hører igjen om byer lagt i grus. Vi leser om mennesker som er savnet eller drept. På ny ser vi bildene av krigens ødeleggelser, både på eiendom og på mennesker. Dette er det vanskelig å tilegne seg fra bøker.

Verdien av slike opplevelser for elever fra en norsk videregående skole er veldig stor. Det er subtile endringer som av og til ikke viser seg før de kommer hjem, men de er der. De deler noe mer enn å gå i klasse sammen. De har et litt større referansegrunnlag, og de tar vare på hverandre på en litt annen måte enn de gjorde før en slik tur. Det er mestring i å være på tur sammen på denne måten, og det skaper opplevelser for livet.