Formuesskatten er omstridt. De med bredest rygg må gjerne få den største børen å bære. Det er alle enige i, men problemet er når dette går ut over lokal verdiskaping i form av reduserte investeringer, innovasjonstørke og færre og mer usikre arbeidsplasser.
Måten formuesskatten er innrettet på, gjør at eiere i norsk næringsliv må tappe bedriftene sine for å betale skatten. Dette må de gjøre i gode som i dårlige tider. Norske eiere blir slik en belastning for bedriftene de eier og alle som arbeider der. Resultatet har i en del tilfeller blitt salg til internasjonale aktører som ikke må betale formuesskatt. Og bare for å understreke; Maritimt Forum Nordvest ønsker utenlandsk kapital velkommen. Det som er problemet, er at skjevheten i skattebelastningen fører til en ubønnhørlig og stadig svekkelse av norsk eierskap og kontroll. Norsk sokkel hadde f.eks. aldri blitt det episenteret for investeringer, produktivitetsvekst, sikkerhet, klimakrav og teknologiutvikling uten denne balansen mellom internasjonal og nasjonal kapital.
Hofseth slaktar «lakseskatten»
Alle i bedriften blir fremmedgjort når arbeidsplassene deres selges helt ut. Det blir lengre avstand til beslutningene, og vi ser at disse ofte mangler omsyn til utviklingen av lokalsamfunnet. Det må finnes måter å innrette formuesskatten på som ikke gir slike utslag.
Det kan godt tenkes at eierne havbruksselskaper var forberedt på en grunnrenteskatt. Som brukere av allmenningen på sjøen som har gitt såkalt superprofitt, er det rimelig at de betaler en grunnrenteskatt, men at det plutselig skulle få rente på voldsomme 40 % var ingen forberedt på. Problemet er når dette går ut over lokal verdiskaping i form av reduserte investeringer, innovasjonstørke og færre og mer usikre arbeidsplasser.
Støre vil hente inn milliarder med ekstraskatt på laks og kraft
Flere havbruksselskaper har varslet investeringsstans. Etter «lakseskatten» blir samlet skattesats 62 prosent. Om investeringsstansen blir langvarig, vil det gå sterkt utover verft og leverandørbedrifter i maritim næring og berøre utallige lokalsamfunn. Kollapsen i verdsettelsen av havbruksselskapene tyder på at regjeringen heller skulle ha gått gradvis fram. Ingen er tjent med slike sjokk.
Det er på tide at alle gode krefter i norsk politikk og arbeidsliv finner langsiktige og omforente løsninger som sikrer fortsatt lokalt eierskap av bedriftene våre, gjerne sammen med utenlandsk kapital. Det vil gi lokal verdiskaping i form av investeringer, innovasjon og flere og sikrere arbeidsplasser. Da blir vi også i stand til å løse fellesskapets utfordringene.