For innbyggarar som har lovmessig krav på kommunale tenester, skal det i utgangspunktet ikkje spele noko særleg rolle om ein bur i ein liten eller stor kommune, dersom tenesteproduksjonen er godt organisert.
Mange titals lover med forskrifter og direktiv pålegg kommunane ansvar for å yte innbyggarane dei kommunale tenestene som Stortinget har vedteke at dei har krav på. Likebehandling og rettferd i høve til lovverket skal gjelde likt for alle, i alle kommunar, store og små. Til dømes skal opplæringslova sikre at grunnskulen gir alle barn over heile landet det same utgangspunktet og helse- og omsorgslova skal sikre at eldre og sjuke får den hjelp dei treng.
Staten sørgjer kvart år for at kvar kommune har inntekter som skal samsvare best mogleg med talet på tenestebrukarar i dei ulike tenestegruppene i dei einskilde kommunane. Kommunar med lågt folketal klarer likevel ikkje å oppfylle alle krava i alle lovverka. Dei har ikkje råd til, eller klarer ikkje å skaffe tilstrekkeleg spesialisert fagkompetanse. Desse kommunane må inngå interkommunalt samarbeid for å oppfylle pliktene sine.
Skråblikk på kommunedelingen
Haram kommune med eit folketal på 9 300 klarte å oppfylle sine plikter overfor innbyggarane utan særleg bruk av interkommunalt samarbeid. Tvangssamanslåinga kom heller ikkje fordi Haram hadde for lite folketal, men fordi Sandøy hadde vedteke å gå inn i Ålesund kommune. At folk i Haram reagerte på bruk av statleg tvang er derfor forståeleg.
Men likevel, tvangen er no oppheva. Folkeavstemminga er derfor ikkje for eller imot den tvangen som vart utøvd. No har folket i Haram fått tilbake fridomen og kan gjennom å delta i folkeavstemminga fritt vere med og avgjere kva dei meiner er best for folket i Haram i framtida, å vere ein del av Ålesund kommune, eller å vere eigen kommune. Å behalde Nordøyane samla i same kommunen er berre eitt av omsyna og treng ikkje vere avgjerande for vurderinga, sjølv om realisering av Nordøyvegen har gjort det mindre rasjonelt å sette opp att ei kommunegrense mellom Fjørtofta og Harøya og har gjort vegen til Ålesund kortare.
Om ein løftar blikket over kommunenivået, har ein vidaregåande skular, fylkesvegar og kultur på fylkesnivå, og på region- og statleg nivå: sjukehus, riks- og europavegar, høgskular, politi, rettsvesen, kystverk, flyplassar og mykje meir. Folk i Haram, som i Giske og Sula, vil for mykje av dette vere avhengig av utviklinga i Ålesund. For alle som kjenner på regional tilknyting, enten regionen er ålesundregionen, Sunnmøre, Møre og Romsdal eller Nordvestlandet, er det av stor verdi at Ålesund har eit størst mogleg folketal og at kommunen er i vekst, for å ha større gjennomslagskraft når utviklingsinitiativ skal fremmast overfor fylke og stat.
Hvilken kommune ønsker vi om 5 år, og hvilken kommune ønsker vi 35 år frem i tid?
Kommunestyret i Ålesund vil alltid måtte vere bevisst si rolle som regionsenter og vil alltid måtte arbeide for å styrke regionsenterfunksjonane og auke folketalet i kommunen. Dette vil også styrke utviklinga i nabokommunane i regionen. Men på den andre sida bør ikkje folk vere innbyggarar i kommunen motvillig.
Dersom eit klart fleirtal i Haram no meiner at framtida til nye generasjonar i Haram er betre tent med å vere eigen kommune, trass i at det svekker den regionale utviklinga, så meiner eg at Ålesund kommunestyre må tilrå å la Haram få gå ut. Men folk i Haram må møte opp og stemme. Ein lav frammøteprosent må tolkast som om haramsfolket har tillit til at Ålesund kommunestyre fattar det vedtaket som er best.
Borgarar i gamle Haram – bruk stemmeretten din!
-------------------------------------------
Har du noko på hjartet? Send eit innlegg til meninger@smp.no.