Det eg er redd, er den bagatelliseringa av narkotikabruk som tilhengjarane av rusreformforslaget hevda så kraftig og offensivt, og då ofte med ein språkbruk og debattstil som skremde bort mange frå å delta. Innlegga til Langva og Løvold føyer seg i så måte inn i dette.

Langva kaller meg for ein sjølverklært spesialist som berre påstår noko. Når det gjeld påstanden min om auke i forbruk, har eg henta denne frå Ungdata 2022. Der står mellom anna dette om elevar i vidaregåande skule:

«I denne aldersgruppen har økningen i cannabisbruk de aller siste årene vært større blant jenter enn gutter, mens det har vært en tydelig økning i bruken av andre narkotiske stoffer for begge kjønn».

Langva seier: «Det er vanskelig å forstå hvorfor enkelte fremdeles og til tross for overveldende forskning som underbygger påstanden, ønsker å fortsette å skyve brukere av rusmidler ut for stupet…» Viss det er meg ho siktar til, må eg få protestere. Eg ønskjer at rusavhengige skal få meir hjelp. Ingen må tvile på det. Men i forslaget til rusreform stod det lite om hjelp. Ikkje ei krone var planlagt sett av til verken behandling eller andre tiltak for dei tyngste brukarane. Hovudsaka var tydelegvis avkriminalisering.

«Hvorfor skal vi fortsette med noe som ikke virker?» spør Langva. Vår ruspolitikk har då verka! Han har gjort at vi inntil nyleg var eitt av landa med lågast forbruk av narkotika i Europa, også blant ungdom.

Vi må hugse på at vi er utsette for eit konstant og massivt press frå ein internasjonal narkotikaindustri som sjølvsagt prøver å auke profitten i dette rike landet. Her blir det ikkje tatt menneskelege omsyn. Særleg ungdom er ettertrakta som faste kundar. Eg må ta sjansen på å «påstå» dette, sidan denne marknaden naturleg nok er vanskeleg å forske på. Men alt i 2009 sa Jan Egeland at den internasjonale narkotikaindustrien truleg omset for verdiar på storleik med den samla olje og gassindustrien i verda, og er dobbelt så stor som bilindustrien. Omfanget er neppe blitt mindre no.

Så til Løvold sitt innlegg «Rusreformen var et godt steg i riktig retning». Høgreregjeringa sitt forslag til rusreform blei då ikkje vedtatt av Stortinget! At Riksadvokaten overprøver Stortingsfleirtalet, er derimot problematisk.

Konsekvensane av ei ny rusreform er eg ikkje redd, slik Løvold antydar, men eg er sterkt bekymra dersom ei slik reform skulle innebere avkriminalisering av narkotika.

Når Langva seier at det er utanforskap og ikkje sjølve stoffa som skaper dei store problema for rusbrukarar, er dette med på å bagatellisere faren med sjølve stoffa. Også Løvold frå FPU seier: «Det er ikke rusen som er det farligste, men forbudet i seg selv».

Forskingsprogrammet «Monitoring the Future» ved universitetet i Michigan har sidan 1975 årleg spurt mellom 45.000 og 48.000 unge i USA om deira forhold til rusmiddel. Eit sentralt funn er den såkalla ”perceived risk”-faktoren. Kor farleg ungdom oppfatter at eit stoff er, gir ein nokså sikker peikepinn på framtidig forbruk av stoffet. Så det å nå inn til ungdom med bagatellisering, vil nødvendigvis medføre auka forbruk.

Både Langva og Løvold viser til mange einskildsaker og einskildpersonar. Slikt er det vanskeleg å imøtegå. Eg vil sjølvsagt på ingen måte forsvare at politiet forulempar verken rusbrukarar eller andre, men meiner likevel at dei bør kunne ha høve til å avdekke bruk. Konsekvensane når ein ungdom får bruke stoff utan å bli oppdaga, kan vere fatale. Eg må minne om at narkotikabruk framleis er forbode i Noreg.

Så til det Løvold kallar «ulovleg rustesting»: Eg synest det er synd at folk med rusproblem som ønskjer å kvalifisere seg til risikofylte jobbar, der ein må vere årvaken og fokusert for å handtere farlege maskiner, farlege stoff osv., ikkje lenger skal få høve til å inngå ruskontrakter og slik få vist med urinprøver at dei ikkje rusar seg. I tillegg er spørsmålet no korleis ein skal sikre at folk i aktiv rus ikkje får utføre arbeidsoppgåver som inneber stor fare for seg sjølve og andre?